MED KAFFEBRØD:  Anne B. Ragdes nye roman har handling lagt til blokkmiljøet i Trondheim i 1965. Hun har luka ut alle nyord, som «stress». De var «oppkavet» og til kaffen tar damene et «kaffebrød» (bakevarer). Foto: Ole Morten Melgård
MED KAFFEBRØD: Anne B. Ragdes nye roman har handling lagt til blokkmiljøet i Trondheim i 1965. Hun har luka ut alle nyord, som «stress». De var «oppkavet» og til kaffen tar damene et «kaffebrød» (bakevarer). Foto: Ole Morten MelgårdVis mer

«Jeg skal gjøre deg så lykkelig»

Les utdrag fra Anne B. Ragdes nye roman.

• Les intervju med Anne B. Ragde om hennes nye roman her.

De andre damene i blokka fikk mennene sine ut av huset i rett tid på morgenen.

Petter kunne drøye det til både ti og elleve.

Dermed kunne hun ikke ta seg en liten frokostlur når Susy og Oliver var gått til skolen, det var så forbasket. Hun lyttet til klimpringen fra skrivemaskina hans inne i stua. Hun kunne selvsagt begynne å lyge, for kom det damer som skulle ha ordnet håret var han over alle hauger umiddelbart, det ble for mye hønsehus for ham. Men i dag hadde hun ikke den første før halv ett, det var fru Vaage fra blokka nedenfor som skulle ha klipp og permanent, og deretter fru Bering fra C-oppgangen som skulle få klippet og lagt håret mens permanenten til fru Vaage skred frem. Men hun kunne ha løyet, og sagt at første kunde var rett nede i trappene.

Hun måtte rekke butikken først også, det var nesten ikke kaffe igjen. Heldigvis var det rutine at damene som kom, selv hadde med noe til kaffen. Og akkurat dette kaffebrødet var det gått prestisje i, de kaptes om å ha med det beste, og hadde full oversikt over hva de andre damene hadde hatt med, fra uker tilbake. Mennene som skulle klippes kom selvsagt tomhendte; de kunne til og med finne på å komme langt utpå kvelden etter Dagsrevyen. Men penger var penger.

Hun tente en sigarett, åpnet vinduet på gløtt, trakk morgenkåpa tettere om seg og var med den ene hånda oppe i håret. Hun trengte også en klipp, men det nyttet ikke å ordne det selv, da måtte hun få time hos fru Berge borte ved Jonsvannsveien, som hadde profesjonell salong i eget tilbygg på langsiden av eneboligen. Hun likte å komme dit, hun fikk tips om nye hårprodukter og kunne selv føle seg litt profesjonell en stund. Det var noe helt annet å klippe og ordne hår midt oppe i familiens kjøkkenbord. Men samtidig sparte hun en hel del på leie av lokaler, kontoret til Petter nede i sentrum var ikke gratis, selv om det bare var på ti kvadrat i femte etasje uten heis.

Hun sukket tungt og lenge.

- Er det noe i veien? ropte han.

- Neida. Bare litt trøtt.

- Gå og legg deg igjen, da.

- Are you mad? Det skal jeg da absolutt ikke! Jeg har masse jeg må ordne.

Hun skuet ut over det rotete frokostbordet, grep flaska med Sana-sol og tok en slurk direkte av flaska.

- Ikke drikk av flaska, den kan begynne å gjære og eksplodere!

Det var ikke den ting som unngikk den mannen. Og bare det faktum at han kunne tenkt seg hverdagen lagt opp helt annerledes, gjorde at hun måtte passe nøye på å virke tilfreds med livet til enhver tid.

- Skal aldri gjøre det mer, sa hun. - Promise.

Han ønsket å arbeide hjemme hele tida, og ha alt ansvar på dagtid.

Hun visste at han ville greie det også. Han ville at hun skulle ta seg fast jobb som frisør i en salong og jobbe fulle dager, så kunne han selv si opp kontoret og sitte med oversettelsene sine her hjemme, ta imot ungene når de kom fra skolen, vaske klær, og ha middagen klar når hun kom hjem. Han benyttet den minste anledning til å lansere denne løsningen, som ville gi dem mer penger, og samtidig ville lette hverdagen hans praktisk. Han var god til å lage mat, han kunne bruke vaskemaskina, og brydde seg døyten om hva andre folk mente. Ved det minste tegn til misnøye hos henne var han på pletten med planene og regnestykkene sine.

Om bare en av damene ville ringe og si at de ønsket å komme litt tidligere. Klokka ti, for eksempel, det skulle hun fint greie, hun kunne lage litt engelsk Typhoo-te i stedet for kaffe, det syntes damene var litt eksotisk å få servert, når hun spurte dem om de ville ha a cuppa tea, dear? Telefonen kostet også en hel del, kanskje de egentlig ikke behøvde den, det var bare de selv og Foss i fjerde som hadde telefon. Eller kanskje også Moe sine i første, det visste hun ikke, de holdt seg veldig for seg selv, med det nyfødte lille barnet sitt som hun ikke til dags dato hadde hørt gråte, ikke engang nattestid, enda det bare var to måneder gammelt, kanskje yngre, hun husket ikke helt.

Men Petter trengte telefonen for å diskutere med bokagenten i Oslo, hun som videresendte bøker han skulle oversette. Hun burde egentlig være glad for at telefonen var installert her hjemme og ikke på det lille kontoret hans nede i sentrum, slik at hun av og til kunne ta en rikstelefon til moren. Det var lynkorte samtaler, så dyrt som det var per minutt, nesten bare til jul og bursdager, men hun hadde muligheten, hvis noe skjedde. Det gjorde at hun slappet mer av: Det at telefonen befant seg i huset ga henne en direkte linje hjem til England. Men den kostet, selv om den stod der helt stille. Og penger hadde de aldri nok av.

Men bare tanken på å stå opp grytidlig for å ordne seg og se plettfri ut for å gå på jobb og så være fanget på dette andre stedet hele dagen med hendene nede i andre menneskers hår; den tanken var ikke til å bære. Hele poenget med å gifte seg og få barn var jo å slippe slikt, styre livet selv, si at nei, på fredag tar jeg ikke noen kunder, du må heller komme på tirsdag, og så bare pusle i huset en hel fredag, komme litt à jour med klesvask og rydding og ukebladene og sitt eget søvnbehov. Å jobbe hele dagen var noe hun hadde greid da hun var tjue år og ikke hadde sitt eget hjem å ønske seg tilbake til. Den gang hun kunne stå en hel dag i høyhælte sko uten å bli sliten i verken bein, armer eller rygg.

Hun dro til seg Illustrert og tente en ny sigarett. Det kom nye blader i dag, husket hun plutselig, da måtte hun jo på butikken, da ble det ikke engelsk te likevel. Hun grep kaffekjelen og skjenket lunken kaffe i koppen, ble sittende lenge og se på reportasjen om kong Konstantin og Anna-Maria i Hellas. Så vakker hun var. Han også. Det var en gresk skuespillerinne som led av voldsom kjærlighetssorg nå, fordi hun ikke fikk ham. Hva var det hun het igjen. Men hun var ikke god nok for kongehuset, enda hun var advokatdatter og fra fin familie. Jo, Aliki het hun! Hun hadde flyttet til Hollywood nå, og lot som om hun ikke sørget det grann. Derfor ble hun beskrevet som sterk. Å ikke sørge overfor verdenspressen var å være sterk, det var noe å merke seg, tenkte hun.

Og Anna-Maria som viste seg offentlig med gravid mage! Snakk om å være modig. Være kongelig og likevel vise seg gravid ute på offentlige representasjonsoppdrag. Der stod hun ved foten av en flytrapp, på en grå løper som helt sikkert var rød i virkeligheten, hånd i hånd med sin Konstantin, iført en vid, mørk råsilkekjole over en struttende mage. Hun hadde lest reportasjen to ganger alt, og ga seg nå i kast med den tredje. Hun måtte skifte navn fra Anne-Marie til Anna-Maria da hun giftet seg. Det kunne ikke være moro å skifte navn. Etternavn, ja, men ikke fornavn. Grekerne elsket henne, stod det. Hun var elsket av et helt folk. Mon tro hvordan slikt føltes. Det stod ingenting om språket, hvordan hun som dansk hadde lært seg gresk, eller kanskje hun ikke hadde lært det ennå, og de knapt snakket sammen.

- Skal du ikke rydde av bordet? Mm, det lukter godt av deg, Barb.

Han holdt hardt rundt overkroppen hennes bakfra, hadde alt rukket å putte den ene hånda inn i morgenkåpa hennes, over det ene brystet.