HARSELAS: «Selvfølgelig kan nordmenn også se opp til utlendinger og bli støtt når verdiene til Chavez eller Thatcher blir harselert med. Men er dette særlig mer legitimt enn religiøse som blir såret av religionskritikk?» skriver artikkelforfatteren. Foto: Reuters og Inge Gjellesvik NTB / Scanpix
HARSELAS: «Selvfølgelig kan nordmenn også se opp til utlendinger og bli støtt når verdiene til Chavez eller Thatcher blir harselert med. Men er dette særlig mer legitimt enn religiøse som blir såret av religionskritikk?» skriver artikkelforfatteren. Foto: Reuters og Inge Gjellesvik NTB / ScanpixVis mer

Jeg skålte da Chavez døde

Er det egentlig greit å feire politiske meningsmotstanderes bortgang?

Vi satt på et gjestgiveri i Nord-Norge et sted. Hadde nettopp vært på vinterøvelse med Hæren. En annen Høyre-mann kom bort til meg med store nyheter. Jeg lyttet, nikket og løftet halvliteren lavmælt mot min meningsfelle. Han besvarte skålen. Hugo Chavez var død.

For å forklare: Jeg har engasjert meg i Venezuelas situasjon i mange år. Jeg har møtt politiske motstandere av Chavez som har blitt beskutt. Et annet Unge Høyre-medlem har besøkt Venezuela flere ganger og skrevet bok om Hugo Chavez. Skålen på gjestgiveriet i nord var et uttrykk for solidaritet med et folk som har blitt undertrykt og nektet grunnleggende menneskerettigheter gjennom flere tiår.

Utad så det ikke sånn ut. Utad danset jeg på graven til en politisk leder som mange så opp til. Kanskje var det ikke mitt stolteste øyeblikk. Situasjonen ble ikke bedre av at generalsekretæren i Sosialistisk Ungdom satt overfor oss og reagerte med avsky.

Umiddelbart etter nyheten om Maggie Thatchers død så jeg mye av den samme gleden fra venstresiden på sosiale medier. Det kanskje groveste eksempelet var hyppig linking til nettsida www.isthatcherdeadyet.com. Nettsida har eksistert i mange år, og endelig kunne den konkludere: «Yes. Margaret Thatcher is dead. The lady?s not returning». Lederen i Rød Ungdom skrev at hun skulle feire dagen med å synge engelske fagforeningssanger. Andre igjen var snare med å påpeke at dette var like usympatisk som høyresidens feiring over Hugo Chávez? død.

Men er det egentlig det samme? Nei, selvfølgelig er det ikke det. Sammenlikningen grenser til det absurde. Å danse på graven til en senil dame som ikke har hatt makt på over 20 år, er noe ganske annet enn å feire bortgangen til en sittende president. Feiring av Thatchers bortgang er preget av skadefryd. Chavez? bortgang betyr maktskifte, og potensielt nytt håp for en undertrykket befolkning. Dessuten - Chavez avholdt ikke et eneste valg som ikke var omstridt. Maggie Thatchers politikk var ofte omstridt, men hennes demokratiske legitimitet var uomtvistelig.

Samtidig vet jeg at bildet ser annerledes ut for mange på venstresiden, og jeg mener vi bør tåle begge deler (ikke dermed sagt at begge har rett). Det er ikke alltid like dannet eller stilfullt å kritisere statsledere umiddelbart etter deres død, men det kan uansett være viktig - og noen ganger helt nødvendig. Det er når døden fremdeles er en nyhet at ettermælet blir skrevet. Tilhengerne kommer alltid til å sørge og hylle. Kritikerne bør kritisere det som er berettiget.

Dette er uvant kost i Norge. Vi gjør det ikke sånn her. Når en offentlig person dør, skal vi hylle vedkommende i noen dager. Etterpå kan de kritiske kronikkene med de dissenterende stemmene trykkes. Da Klassekampen-journalist Mimir Kristjansson kalte VG-kommentator Olav Versto en «reaksjonær kødd» umiddelbart etter hans død, svarte det offentlige Norge med avsky. Hadde han ventet to uker, hadde nok færre reagert. Trolig hadde færre fått det med seg.

DØDE DENNE UKA: Margaret Thatcher. Foto: Inge Gjellesvik NTB / Scanpix
DØDE DENNE UKA: Margaret Thatcher. Foto: Inge Gjellesvik NTB / Scanpix Vis mer

Da Inge Lønning døde i påsken fikk han utelukkende heder, også fra en venstreside som var langt fra enig med han i alt. For en som virkelig så opp til Lønning, var det fint. Samtidig er det ikke sikkert at det hadde skadet med litt diskusjon. Vi får aldri tilbakemelding fra de døde om debatten rundt deres ettermæle. Men vi kan nok se for oss at en mann som viet sitt liv til diskurs ville satt pris på at også hans bortgang skapte litt debatt.

I Storbritannia har de en litt annen nekrologtradisjon. Her skal alt fram i lyset. Mislikte du vedkommende? Si det. Glorifisering tjener ingen på. Særlig gjelder dette politiske ledere som har valgt seg et liv i offentligheten. Christopher Hitchens? nekrolog om Ronald Reagan er et kroneksempel i så måte. Sjelden har jeg lest noen plukke en politiker fra hverandre med en så finurlig hånd. Jeg ser for meg at selv den avdøde presidenten, en mann med forkjærlighet for elegante retoriske vendinger, hadde satt pris på en slik avskjed fra en politisk opponent.

Dessuten kan vi nok koste på oss litt ekstra når vi vet at familie og venner ikke blir såret. Det er langt til Storbritannia, og enda lengre til Venezuela. Ingen andre enn nordmenn bryr seg om at nordmenn kritiserer utenlandske statsledere. Ingen av dem har nær familie her. De var ikke våre folkevalgte. Vi kjenner dem først og fremst gjennom TV-ruta og YouTube-klipp.

Selvfølgelig kan nordmenn også se opp til utlendinger og bli støtt når verdiene til Chavez eller Thatcher blir harselert med. Men er dette særlig mer legitimt enn religiøse som blir såret av religionskritikk? Jeg synes vi må tåle det. Vi snakker ikke så ofte om Thatcher i Norge. Er det ei tid vi må kunne krangle om hennes politiske ettermæle, er det nettopp i dagene etter hennes bortgang.

Nå er tidspunktet for å diskutere forskjellen mellom for eksempel Chavez og Thatcher. Her er derfor mitt bidrag til deres ettermæle: Chavez var en autoritær sosialist som undertrykte sin egen befolkning, mens Thatcher reddet den frie verden.

Så ja, jeg skålte da Hugo Chávez gikk bort. Kanskje var det ikke særlig dannet. På den annen side - Maggie Thatcher ville nok ha gjort det samme.

ARTIKKELFORFATTER: Paul Joakim Sandøy.
ARTIKKELFORFATTER: Paul Joakim Sandøy. Vis mer