Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

DEBATT

Moria

Jeg skammer meg over landet mitt

De er i ferd med å miste håpet og sin egen følelse av menneskeverd. Jeg er i ferd med å miste håpet om at Norge viderefører de humanitære verdiene jeg trodde landet mitt var bygget på.

JEG BER INNSTENDIG: Som mamma og som menneske ber jeg nå mine politikere innstendig om å være medmennesker.

Ikke gi oss flere «vi venter på en felles europeisk løsning»

Ikke gi oss flere «vi kan ikke hjelpe alle», skriver innsenderen. Foto: Manolis Lagoutaris / AFP / NTB Scanpix
JEG BER INNSTENDIG: Som mamma og som menneske ber jeg nå mine politikere innstendig om å være medmennesker. Ikke gi oss flere «vi venter på en felles europeisk løsning» Ikke gi oss flere «vi kan ikke hjelpe alle», skriver innsenderen. Foto: Manolis Lagoutaris / AFP / NTB Scanpix Vis mer
Meninger

EKSTERNT BIDRAG: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.

Endelig har min 11-årige datter begynt på skolen etter to måneder med hjemmeskole.

To måneder med tiltak, avstand og lite motivasjon, lek og læring, og hun har til tider vært nedfor, lei og preget av isoleringen.

Det har vært skrevet mye om hva et stengt samfunn gjør med de mest sårbare ungene rundt oss, og jeg har mang en gang kjent det knyte seg i magen når jeg har tenkt på barn i Norge som sitter fast i hjemmet med voksne som ikke er gode omsorgspersoner.

Hva to måneder gjør med et barn som ikke blir sett og bekreftet av trygge voksne utenfor hjemmet.

Parallelt med hjemmeskole har vi jobbet intensivt med vår aksjon for evakuering av de greske leirene, og aksjonen har avdekket et enormt folkeengasjement for at Norge skal være et av landene som bidrar til evakuering av Moria og de andre leirene på de greske øyene.

Etter fem måneder med utallige aksjoner, underskriftskampanjer, kronikker og intervjuer, faller snart avgjørelsen i Stortinget om vi skal ta imot noen av de mest sårbare fra flyktningeleirene i Hellas.

Tirsdag 26 mai.

Hvem er vi? Hjelper vi eller ikke?

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har snakket om de elendige forholdene i Moria, som er leiren jeg kjenner best.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har listet opp grunnene til at disse menneskene også er Norges ansvar.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har skrevet til mine venner som bor i Moria at jeg skammer meg over landet mitt som krangler om vi skal hjelpe noen få eller ingen, når de spør meg om det er mulig å komme til Norge.

SINNE: Her blir frivillige ved flyktlingleiren Moria, på den greske øya Lesvos, angrepet av menn på motorsykkel. Video: Privat. Reporter: Elias Kr. Zahl-Pettersen Vis mer

Men nå har jeg ikke flere ord, de er ikke sterke nok, de bærer ikke langt nok.

For hvis to måneder med stengt samfunn kan utløse så sterke bekymringer for de mest sårbare barna i Norge, hvordan burde vi egentlig handlet ovenfor de 7500 barna i Moria? Som ikke går på skole, ikke har en seng å sove i, og som legger seg hver kveld i dårlige telt med foreldre som er under et ufattelig psykisk press? Ovenfor de av barna som er helt alene?

Hva med disse barna under den europeiske stjernehimmelen?

I en leir som flommer over av søppel, kloakk, rotter og slanger, midt i en barndom som går tapt i venting, venting, venting. Der et virusutbrudd vil være en humanitær katastrofe, og hvert eneste menneske behandles som et problem av Europa.

Som mamma og som menneske ber jeg nå mine politikere innstendig om å være medmennesker.

Ikke gi oss flere «vi venter på en felles europeisk løsning»

Ikke gi oss flere «vi kan ikke hjelpe alle»

Ikke gi oss flere bortforklaringer, politiske hestehandler, kompliserende narrativ og unnaluringer.

Det er nå det gjelder.

Det er nå vi skal bestemme hvem vi er, hva neste generasjon kan lære på skolen at Norge valgte å gjøre i møte med de inhumane leirene i Hellas.

Vi skal ikke hjelpe fordi et politisk parti skal tekkes et annet parti, eller fordi det er strategisk lurt for posisjonering i europeiske samarbeid – vi skal hjelpe fordi menneskene i leirene trenger den hjelpen nå.

De er i ferd med å miste håpet og de er i ferd med å miste sin egen følelse av menneskeverd.

Jeg er i ferd med å miste håpet om at Norge viderefører de humanitære verdiene jeg trodde landet mitt var bygget på.

Tirsdag 26 mai har jeg så lyst til å fortelle min datter på sengekanten at Norge skal ta imot noen av disse barna. De skal få komme hit, de skal få gå på skole, de skal få sove i en seng og de skal få sårt tiltrengt omsorg.

For hun har spurt meg så mange ganger hvorfor vi ikke hjelper, spesielt når hun selv fikk kjenne på konsekvensene av en krise.

Jeg har ikke klart å gi henne et svar som hun har slått seg til ro med, nå er det dere politikere som kan hjelpe meg med det.

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!