Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

Jeg skammer meg

Jeg delte ingen svart rute tirsdag. Det ville vært en løgn.

FYLTE GATENE: Demonstranter på ved den amerikanske ambassaden og ved Eidsvolds plass ved Stortinget viste sin avsky mot rasisme fredag. Foto: Bjørn Langsem
FYLTE GATENE: Demonstranter på ved den amerikanske ambassaden og ved Eidsvolds plass ved Stortinget viste sin avsky mot rasisme fredag. Foto: Bjørn Langsem Vis mer
Kommentar

Jeg delte ingen svart rute på Instagram tirsdag. La ikke ut innlegg med hashtaggene #Blacklivesmatter eller #BlackoutTuesday.

Det ville jo vært en løgn.

En ren og skjær løgn.

For hva har jeg egentlig bidratt med i det siste? Det er så enkelt å vise solidaritet med Black Lives Matter i USA, men hva har jeg egentlig gjort for å bekjempe hverdagsrasismen her hjemme i Norge? Hva har jeg gjort for å bidra til at minoriteter får et lettere liv? Hva har jeg gjort for å hjelpe kvinnen i gata? Hva har jeg gjort for å gjøre Norge til et bedre land for alle, ikke bare for oss med hus, hage og sølvskje i ræva?

Hva har jeg gjort?

Ingenting. Tilnærmet ingenting.

Jeg har vært meg selv nok. Latt meg lulle inn i middelklasselivet. Plutselig var livet et #allwhitepanel.

Jeg skammer meg.

Når Norge demonstrerer i dag er det for å vise støtte til protestene i USA, for å vise solidaritet med den afroamerikanske opplevelsen av å tilsynelatende kunne bli drept nårsomhelst, hvorsomhelst av politiet.

Men det er typisk norsk å tro at dette bare handler om USA.

I 2017 publiserte Antirasistisk senter en undersøkelse om opplevd rasisme blant unge. Av respondentene som oppga at en eller flere foreldre var født i et annet land enn Norge, oppga 24 prosent av barneskoleelevene at de opplever rasisme, diskriminering eller urettferdig behandling regelmessig.

Barneskoleelever, altså. Det er så hjerteskjærende at det enkleste er å ignorere det først som sist. Da kan vi gjemme oss bak at vi ikke vet, ikke skjønner, ikke ser.

Men jeg skammer meg fordi jeg vet bedre. Jeg var tolv år og bodde utenfor Washington D.C da Rodney King-saken brant seg gjennom amerikanske nabolag. Hjemme i Norge gikk jeg i en multietnisk klasse nederst i Groruddalen. Jeg lærte tidlig at mange hvite nordmenn gjerne opplever at vi lever i et åpent, raust og inkluderende samfunn. Og jeg lærte tidlig at mange nordmenn med andre hudfarger ikke sitter igjen med den samme opplevelsen.

Likevel har jeg latt det skure og gå. Levd friksjonsløst i mitt blendahvite nabolag mens jeg samtidig har klaget over at barna ikke opplever nok mangfold i hverdagen.

Jeg skammer meg.

Alle de svarte firkantene pirket borti noe ubehagelig. Det var kanskje formet som en solidaritetserklæring, men først og fremst ble det en påminnelse om hvor vi har sviktet. Jeg, og så mange med meg, som mener så godt, men glemmer å sette det ut i handling.

Å poste eller ikke poste. Å bidra eller ikke bidra.

Jeg skammer meg.

Nå er spørsmålet hva jeg skal gjøre med det.

MINNESSEREMONI: Torsdag 4. juni ble det avholdt en minneseremoni for George Floyd ved North Central University i Minneapolis. Foto AP Vis mer

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!