Jeg skriker ikke, jeg er skriket

Algeriske klagesanger.

 Blant nobelpriskandidatene:  Assia Djebar skriver om de forsømte stemmene i Algerie. 

Foto: NINA HANSEN / Dagbladet
Blant nobelpriskandidatene: Assia Djebar skriver om de forsømte stemmene i Algerie. Foto: NINA HANSEN / DagbladetVis mer

||| ANMELDELSE: Algeriske Assia Djebar figurerer stadig på de uoffisielle listene over kandidater til Nobelprisen i litteratur. Som den første nordafrikaner ble hun i 2005 valgt til medlem av Det franske akademi, og hun har i flere år vært professor i litteratur ved New York University.

Djebar er kanskje særlig kjent for å blande det personlige og det historiske; hun knytter gjerne algerisk barndom og oppvekst med Algeries historie.

Jeg skriker ikke, jeg er skriket

Det er også tilfellet i foreliggende roman, «Stort er fengselet», som opprinnelig ble utgitt i 1995 og inngår som en frittstående del av forfatterens Algerie-kvartett.

Frihet og klagesang Som den noe innlysende tittelen sier, dreier «Stort er fengselet» seg mye om ulike former for frihetsberøvelse, om det så er innenfor ekteskapet, familien eller landegrensene; det er uansett snakk om de institusjonelle rammene som omgir mennesker i alminnelighet og algeriske kvinner i særdeleshet. Selvfølgelig dreier romanen seg derfor også mye om frihet.

«Stort er fengselet» gir utvilsomt et interessant innblikk i den algeriske hverdagen og kan smykke seg med aktuelle tematiske merkelapper som forfølgelse, flukt, overgrep og etnisk tilhørighet. Kompleksiteten i forhold til det siste synes å være et tilbakevendende tema i boken. Å være oppvokst med det franske, det arabiske og det berbiske språket omkring seg, skaper en tvetydig identitet som forfatteren forsøker å formidle, som her: «de franske ordene som kamuflerer den uformelige stemmen — gurgling, berbiske og barbariske lyder som ingen lenger vil vedkjenne seg, melodier og klagesanger som er blitt arabiserte og modulerte — ja, den polyfone stemmen i min genealogi.»  

De forsømtes desperasjon I samsvar med dette skifter også den litterære stemmen i boka. Til dels er den patosfylt (iblant for patosfylt for denne leseren) og poetisk, til dels prosaisk og nøktern. Andre del av romanen nærmer seg for eksempel den historiske essayistikken og bryter med den subjektive, erindrende stemmen i første del. «Stort er fengselet» er altså ikke én stor fortelling, men en rekke ulike fortellinger som på et eller annet vis knytter an til Algerie.

Som fundament for historiene ligger en sterk sympati for de døde, de falne og de stumme. Kort sagt, de forsømte i hverdagen; det er særlig deres desperasjon som skrives fram i denne romanen: «Jeg skriker ikke, jeg er skriket».