Jeg skriver, altså lanserer jeg

«Vær klar over at du har stor makt som Dagblad-journalist,» sa en jazzmusiker en gang til meg. «Hvis du gir plata mi god anmeldelse, selger den kanskje 30 eksemplarer i stedet for 15.»

Ved en annen anledning ytret en forlagsmedarbeider seg i samme lei. «Du vet, det er bedre for en bok å få dårlig anmeldelse enn ikke å bli anmeldt i det hele tatt,» sa vedkommende oppriktig. Klarteksten kom likevel fra en ikke helt promillefri bildekunstner som fotfulgte meg langs et travelt fortau, mens han med høy røst bønnfalt: «Mosnes, Mosnes, kan du ikke skrive bare en liiiten annonse for utstillinga mi, da?»

Det er i slike øyeblikk det går opp for deg at selvbildet ditt som kulturjournalist ikke deles av andre. Trodde du omverdenen betraktet deg som en noenlunde kunnskapsrik yrkesutøver, en som entusiastisk informerer og kommenterer, kronisk og lykkelig angrepet av publisistens evige meddelelsestrang? Glem det. Du betraktes først og fremst som en gratis markedsfører av kulturindustrielle varer og tjenester.

  • Disse betraktninger fordi et par nye ord har tatt plass i språket: lanseringsjournalistikk og lanseringsjournalist . De har negativ valør, som mikrofonstativ når det brukes som synonym for nyhets- og politiske journalister. Lanseringsjournalist er den som møter opp når forlag, plateselskap, konsertarrangører, filmbyråer, teatre, gallerier osv. innkaller til pressekonferanse i London, Oslo eller Bortgjemtdal. Lanseringsjournalistikk er det som kommer på trykk når lanseringsjournalistene i neste omgang har skrevet ut sine «nyhetsartikler» om den nye CD-en, kommende romanen eller utstillingen, eller forfattet sine intervjuer med Hollywood-stjernen som er på filmlanseringsturné i Europa. Når den samme celebriteten er intervjuet i Dagbladet, Aftenposten, VG, Nationen, Dagsavisen, Bergens Tidende og Adresseavisen på en og samme dag, dagen etter at Kveldsnytt har bragt sitt intervju med vedkommende, handler det om lanseringsjournalistikk.
  • Jeg har i større og mindre omfang vært kulturjournalist siden 1966. Trolig har mellom 90 og 95 prosent av mine anmeldelser, intervjuer, kommentarer, reportasjer og notiser vært direkte eller indirekte knyttet opp mot ett eller annet produkt, oftest nytt, som noen har kunnet selge og tjene penger på. Noen ganger har jeg selv snappet opp nyheten/saken, langt de fleste er jeg blitt kontaktet om den, men jeg tror ikke leserne har merket avgjørende forskjell. Leserne opplever meg sannsynligvis som lanseringsjournalist uansett, og det plager meg sant å si ikke mye, vel å merke så lenge jeg kan innestå for de meninger jeg har satt på trykk.
  • Som avisleser/mediebruker liker jeg å bli holdt løpende orientert om nye bøker, nye filmer, nye TV-serier, nye teaterstykker, nye CD-er, nye moter, nye biler, nye utstillinger- sånt som jeg kan skaffe meg adgang til. Mord, ran, ulykker- såkalte hendelsesnyheter- er muligens fritatt for lanseringsjournalistikken, men er til gjengjeld lite å fylle fritida med. I tillit til at flere føler det på samme måten, lanserer jeg videre og kaller meg journalist like fordømt.

Og hva så?