Pasientene mine kommer stort sett ikke til meg for å lete etter en diagnose. De er ikke interessert i å høre meg gjengi alle tingene jeg har pugget på latin i medisinstudiet. Strengt tatt kan de fleste tilegne seg mye av den kunnskapen på egen hånd.

Det stadig flere folk kommer til meg for, er å prate.

Kanskje samboeren din har forlatt deg, moren din har uhelbredelig kreft eller du føler deg stygg? Eller kanskje det ikke en gang er en konkret årsak, kanskje du bare trenger noen å dele tankene dine med når livet er tøft. For livet er tøft noen ganger, for oss alle.

Og når vi er i en motbakke, og toppen av bakken ikke er synlig, er det vanligvis ikke psykiatriske diagnoser og antidepressiva som er løsningen. Det er oftest verken det du trenger, eller det du ønsker.

De aller fleste som har det tungt og oppsøker fastlegen sin, har helt naturlige og normale reaksjoner. En stor del av fastlegearbeidet mitt er å hjelpe folk med å innse nettopp det. Å forklare deg: Det er ingenting galt med deg, som ikke kan fikses med alle de gode ressursene i deg - dette kommer du deg gjennom.