RETT HYLLE: Det tok tid før Margit Sandemo fant ut hva hun var best til. Hun hadde blant annet vært billedkunstner, da hun som 40-åring oppdaget at hun kunne skrive. Dermed kom fortellingene som et ras. Den produktive forfatteren nøyer seg imidlertid med én bok om sitt liv. Foto: Thomas Rasmus Skaug / DAGBLADET
RETT HYLLE: Det tok tid før Margit Sandemo fant ut hva hun var best til. Hun hadde blant annet vært billedkunstner, da hun som 40-åring oppdaget at hun kunne skrive. Dermed kom fortellingene som et ras. Den produktive forfatteren nøyer seg imidlertid med én bok om sitt liv. Foto: Thomas Rasmus Skaug / DAGBLADETVis mer

- Jeg slo ham alt jeg kunne i hodet til han døde

Margit Sandemo (86) skriver om da hun ble voldtatt og drepte en mann i ny selvbiografi.

||| (Dagbladet): - Vi mennesker har en egen evne til å glemme vonde opplevelser.

- Men jeg har måttet tvinge meg selv til å huske dem likevel. Det har vært en høyst ubehagelig affære, sier Margit Sandemo om arbeidet med selvbiografien.

Film av «Isfolket» I disse dager kan hun feire at islendingene planlegger å filme «Sagaen om Isfolket». Hun er også på besøk i Valdres, der sommerspillet «Sol av Isfolket» blir satt opp denne helga.

Den ubegripelig produktive forfatteren har skrevet 175 romaner siden hun debuterte som 40-åring.

Et snitt på nesten fire bøker i året. Sagaen om Isfolket alene teller 47 bind, eller rundt 11750 sider.

- Diktning alt i hop, sier hun og ler en liten latter som sitter løst i det lure ansiktet, enten hun snakker om bunnløse tragedier fra virkeligheten eller de villeste skrøner.

Lystløgner - Derfor har dette vært vanskelig.

- Denne gangen har jeg jo måttet holde meg til sannheten. Jeg er født lystløgner. Som barn fortalte jeg de mest forunderlige historier. Når jeg skulle skrive om mitt eget liv, har jeg gang på gang vært fristet til å hengi meg til fantasien. Men jeg lover at alt jeg har skrevet, er sant.

- Du ble voldtatt og mishandlet som barn. Har det vært vondt å gå inn i disse opplevelsene?

- Jeg skriver om tre voldtekter som skjedde fra jeg var sju til jeg var elleve.

- For kort tid siden fortalte min søster meg at jeg ble voldtatt en fjerde gang. Jeg må ha vært ni år og kom likblek hjem, med blodige klær. Da hun fortalte det, var jeg allerede ferdig med manus, så det har jeg ikke tatt med. Det får holde med tre.

- Hvorfor tror du dette skjedde med akkurat deg?

- Jeg var en ensom ulv. Jeg elsket å streife omkring. Jeg var tidlig utviklet. Da jeg var ti, så jeg ut som en 15-åring. Troskyldig var jeg også. Det er jeg ennå. Jeg tror alltid godt om alle mennesker.

- Drepte mann - Hva skjedde den siste gangen du ble voldtatt?

- Det var den verste, og det var han jeg drepte.

- Det var som om alt eksploderte. Alt mitt raseri fra de foregående overgrepene veltet opp i meg. Det var en steinrøys der. Jeg grep en spiss stein og slo ham alt jeg kunne i hodet til han døde. Så veltet jeg ham over kanten og ned i et juv.

- Du må ha vært en sterk 11-åring?

- Jeg har alltid vært sterk. Hvis du vil, kan vi bryte håndbak.

Sinnssykehus - Nei takk, jeg tror deg. Var det disse tidlige åra som har vært vanskeligst å skildre?

- Absolutt. Jeg ble innlagt på sinnssykehus tre ganger fra jeg var 19 til jeg ble 22. Jeg hadde hatt underlige opplevelser og syner. Jeg så ting og vesener ingen andre så.

- På sykehuset opplevde jeg at folk ble lobotomert og utsatt for elektrosjokk. Selv gikk jeg fri, trolig fordi min onkel var overlege. Til slutt var det en lege i Göteborg, en seinere professor, som løste gåten. Du er ikke sinnssyk, sa han. Du er synsk. Det ga mening. Jeg traff min mann da jeg var 21. Deretter roet livet mitt seg ned.

Ønsket faren død - Du har litt av en bakgrunn, med en mor som var svensk grevinne og en folkediktende far fra Valdres, som blir hevdet å være uekte sønn av Bjørnstjerne Bjørnson?

— Min mor var et fantastisk menneske. Far derimot. Jeg skriver ikke nedsettende om noen i boka. Med mulig unntak av ham. Vi var fem søsken. Jeg husker at han hadde låst oss inne i et garderobeskap. Mens han gikk der utenfor, satt vi og fantaserte over hans dødsannonse. Der skulle det stå: Takk Gud, dette skulle du gjort for lenge siden.

- Uten det lyse sinnet mitt, hadde jeg aldri klart meg som ung. Jeg forsøkte å ta livet av meg, som 17-18-åring. Men det gikk ikke. Jeg tømte en boks med piller. Etter tre dager våknet jeg igjen, like levende. Jeg har en hjelper, Vergil, en blond kar med langt hår og blå øyne.

- Og vinger?

- Nei, du. Jeg har aldri sett engler. Jeg kaller ham en skytsånd. Men nå er det 16 år siden jeg har sett ham.

- Ser du fram til at «Livsglede» kommer ut?

- Jeg er spent. Boka er både tragisk og morsom. Jeg har overrasket meg selv flere steder. Etter at manus ble levert, har jeg også kommet på ting som kunne vært med.

Én holder - Hva med en bok til? Eller kanskje seks til sammen?

- Jeg har hørt om han som sitter i Sverige og skriver om seg selv. Men det blir ikke meg. Ett bind er mer enn nok.

- Mitt hovedpoeng er at når man blir voksen, kan man ikke lenger skylde på en dårlig barndom. Da må man ta ansvar for sitt eget liv. Det føler jeg at jeg har gjort.

Kommentarfeltet til denne artikkelen er stengt grunnet mange upassende kommentarer.