«Jeg synes jeg gjør framskritt»

Etter 25 år som stjernegitarist er han fortsatt en ydmyk mann. Men den neste cd-en er et skritt framover, sier Par Metheny i dette intervjuet med Terje Mosnes.

«Jeg føler at jeg har gjort store framskritt som gitarist de siste par årene. Men jeg er nok minst 15-20 år unna det nivået jeg virkelig ønsker å komme opp på.»

Pat Metheny i Dagblad-intervju 26. januar 1983.

- Jeg synes jeg gjør framskritt, sier Pat Metheny nøkternt, 17 år etter.

- Når det gjelder å beherske tempi og intervaller, og virkelig få artikulert ideer gjennom musikken, er det ting på den kommende trio-CD-en som betyr framskritt for meg. Det gir meg en god, tilfredsstillende følelse. Men så er det jo sånn med musikk at for hvert nytt steg du tar, teknisk eller konseptuelt, åpner det seg en helt ny verden som du må trenge inn i, prøve å lære noe om. Den prosessen er uendelig, du blir aldri ferdig.

Kongsberg?

Beina på bakken, ydmyk i forhold til musikken - som 45-åring og supergitarist med både jazzklubb- og stadionformat, har Pat Metheny fortsatt mye til felles med den blide, beskjedne 19-åringen fra den amerikanske Midtvesten som norgesdebuterte med Gary Burton i Molde i 1974. Gjennom 70- og 80-tallet spilte han i Norge mange ganger med sin etter hvert sagnomsuste Pat Metheny Group, det nærmeste jazzen har kommet en publikumsfavoritt av rock-dimensjoner, mens besøkene på 90-tallet har vært mer sparsomme.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Men jeg tror Kongsberg står på reiseruta for et band som Michael Brecker og jeg setter sammen til sommeren, sier han, på telefon fra New York. - Jeg håper vi sees der, jeg savner faktisk Norge.
Mange deler det håpet. «Vi arbeider med saken, men kan ikke bekrefte noe,» heter det kryptisk fra Kongsberg Jazzfestival, som går ut med programmet sitt i månedsskiftet februar/mars.

Ny trio

I februar kommer Pat Methenys nye trio-CD, «Trio 99-00», der bassisten Larry Grenadier og trommeslageren Bill Stewart er medspillere. Selv etter Methenys trioplater med Jaco Pastorius/Bob Moses, Charlie Haden/Billy Higgins og Dave Holland/Roy Haynes er dette en innspilling som står seg, med sin blanding av blodferske originallåter og kjent stoff som John Coltranes «Giant Steps» og Wayne Shorters «Capricorn». Både den elektriske Jim Hall-influerte jazzgitaristen og den akustiske countryballade-melodikeren er rikt representert, og Metheny erklærer seg godt fornøyd med utfallet.

- Platen var ikke planlagt, men etter seks ukers turné i Europa, Canada og USA fjor sommer virket det som om vi hadde noe som var verdt å ta vare på, sier han.
- Så vi tok et par dager i studio etter siste spillejobb, jeg skrev fem låter kvelden i forveien, og plutselig hadde vi en plate som klarte å fange akkurat det jeg håpet på. Jeg ønsket meg en slags dokumentarisk plate som reflekterte det løse og spontane samspillet vi hadde utviklet gjennom seks uker, men gjennom helt nye låter.

Samler gruppa

- Kommer du til å fortsette med trioen?

- Jeg tror det, for den er utrolig morsom for meg. Jeg har kjent Larry i 12 år og har alltid hatt lyst til å spille med ham. Bill spilte jeg med sammen med John Scofield for noen år siden, og siden den gang har han beveget seg opp på et helt nytt plan. Han har alltid vært en forbløffende trommeslager, men nå er han vanvittig forbløffende, og en av de morsomste musikere jeg noensinne har spilt med.

- Skal du blåse liv i Pat Metheny Group igjen?

- Ja. Vi har hatt halvannet års pause, så det neste store prosjektet blir å forberede nytt materiale for gruppa. Å få gruppa i gir er alltid ganske mye jobb, men jeg gleder meg og regner med at vi går i studio mot slutten av året.

- Frister det aldri å tenke: «Nå er jeg framme, nå har jeg holdt på så lenge at jeg kan lene meg tilbake og høste fruktene av et kvart århundres perfeksjonering»?

- Det funker ikke på den måten! Særlig ikke i en verden så dynamisk som den vi lever i. Kartet forandrer seg hver dag. Du kan ikke si «alt jeg har prestert har betydning også i dagens verden».

Frihet

- Etter mange år nyter jeg godt av en viss anerkjennelse, det gir meg en viss frihet og makt til å lage nye plater med den musikken jeg ønsker å lage. Sånn sett høster jeg hver dag, jeg har aldri behøvd å kompromisse og er heldig og privilegert som kan si det.

Men dette har en grunn. Jeg tar musikken svært alvorlig, samtidig som publikummet mitt vet at jeg har stor respekt for deres nysgjerrighet og interesse, og at jeg prøver å gjøre hver plate og turné så god jeg bare kan.

- Gjennom årene har du spilt med mange av de eldre idolene dine. Gjenstår det noen som du gjerne skulle ha spilt med?

- Ikke egentlig. De høyeste ønskene har jeg fått oppfylt, og det har vært stort. Men når og hvor som helst jeg måtte få sjansen til å musisere noe som helst sammen med Herbie (Hancock) - ei låt på plate, ei låt på en jam - stiller jeg opp. Han er den største.

Og trommeslagere som Elvin Jones og Roy Haynes...det er på en måte litt trist, for når disse gutta ikke lenger er blant oss, er det så mye som er slutt.

Filmmusikk

- Du lagde nylig filmmusikk til «A Map of the World», bygd på en roman av Jane Hamilton, en film som foreløpig ikke er satt opp for visning i Norge. Blir filmmusikk viktigere for deg framover?

- Etter å ha lagd musikk til åtte filmer på 80-tallet, hadde jeg egentlig sluttet. Jeg går ikke så godt sammen med Hollywood, jeg er vant til å lage musikk uten innblanding, og ble irritert når en masse mennesker plutselig mente å ha rett til å mene en masse om det jeg holdt på med. Jeg ville heller turnere, lage plater, gjøre andre ting.

Men så kom denne boka til Jane Hamilton, en fin forfatter, og da jeg så en foreløpig versjon av filmatiseringen, der Sigourney Weaver antakelig gjør sitt livs rolle, virket det bra. Alt skjer i en liten by i Midtvesten, maken til den jeg er vokst opp i, og jeg skjønte filmens musikalske behov.

«A Map of the World» var uten sammenlikning det morsomste filmprosjektet jeg har deltatt i. Jeg likte regissøren, hele prosessen, og det er nytt for meg, sier Pat Metheny.

DRØMMER: Pat Metheny er forsiktig optimist. En stor drøm er å få jobbe med Herbie Hancock.