DROPPET INNGREPET: – Jeg måtte bli glad i meg selv uansett hvordan jeg så ut der nede, skriver artikkelforfatteren. Foto: NTB Scanpix
DROPPET INNGREPET: – Jeg måtte bli glad i meg selv uansett hvordan jeg så ut der nede, skriver artikkelforfatteren. Foto: NTB ScanpixVis mer

Debatt: Intimkirurgi

Jeg syntes bare at alt ved meg var stygt og ekkelt

 Vi må slutte å la andres meninger påvirke oss slik at vi skjærer bort våre egne kroppsdeler for å bli godtatt.

Meninger

Jeg ønsker å dele min erfaring med det å ha synlige kjønnslepper, for store i noens øyne. Det har vært et tema siden jeg begynte på barneskolen og kanskje før det også.

Jeg ble jevnlig utsatt for overgrep som barn. Jeg oppdaget tidlig at mitt underliv liknet ikke på andres. Det ble min skam å bære disse overgrepene. Jeg var veldig opptatt av å se på kroppen min, noe sikkert alle barn er, se på hverandres «tisser» og sammenlikne.

Jeg oppdaget tidlig at mine lepper var synlige, mens mine venninners ikke var det. Jeg trodde alle kunne se at jeg var blitt utsatt for overgrep, i hodet mitt var jeg sikker på at det var årsaken.

Svømmeundervisning i fjerdeklasse ble et mareritt. Jeg gjemte meg så godt jeg kunne for å skjule mitt underliv, ingen måtte se hva jeg hadde gjort.

Jeg var sikker på, som mange andre incestofre, at det som skjedde meg var min skyld. Jeg syntes jeg så ut som et rart dyr der nede og skammet meg dypt og inderlig.

Overgrepene tok slutt da jeg var i 14-årsalderen, da jeg truet med å fortelle om disse. Jeg var en fremmed overfor min kropp og syntes bare at alt ved meg var stygt og ekkelt. Da jeg traff min første kjæreste sa jeg at jeg var «rar» der nede, det er noe unormalt med meg, det var jeg jo sikker på. Han sa ikke noe om det, uansett så hadde jeg hadde allerede bestemt meg. Jeg skulle under kniven så fort det ble en mulighet. Men etter hvert forsto jeg.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Jeg måtte bli glad i meg selv uansett hvordan jeg så ut der nede. Da var jeg blitt i 30-åra, det var en lang og krevende prosess. Mye terapi, men jeg jobbet mest på egen hånd med mine tanker. Jeg er flott.

Jeg har aldri fått noen negative kommentarer på mitt underliv, og om jeg hadde fått det ville jeg aldri lagt meg under kniven fordi en annen mente jeg ikke passet inn etter hans bilde.

Jeg kjenner jeg kan bli såret på kvinners vegne når kvinner velger å operere seg der nede. Det er trist.

Vi er ulike alle sammen, slik skal det også være. I dag er jeg over 50 år og angrer ikke en dag på at jeg ikke har operert meg. Mitt liv er blitt så bra. Jeg er lykkelig gift og har ingen komplekser mer. Ingen har makt over meg og jeg er stolt av kroppen min i dag :-D

Jeg håper at min historie kan hjelpe andre kvinner, om du er utsatt for overgrep eller ikke. Vi må slutte å la andres meninger påvirke oss slik at vi skjærer bort våre egne kroppsdeler for å bli godtatt.