Kan ikke stoppes: Tida. Foto: Shutterstock / NTB scanpix
Kan ikke stoppes: Tida. Foto: Shutterstock / NTB scanpixVis mer

Tidsforbrytelser:

Jeg tar det personlig at du kommer for seint til avtaler

Mange nordmenn rammes av tidsforbrytelser. Vi trenger nye normer for forsentkomming.

Kommentar

Jeg er nesten alltid tidlig ute og blir fornærmet hvis folk lar meg vente. Tid er et knapphetsgode. Hverdagen består stort sett av timer jeg ikke rår over selv. Når jeg stempler ut fra jobb eller andre forpliktelser vil jeg tyne hvert minutt ut av restbeløpet. Forsentkommere spiser av kontoen. I floraen av tidstyver er disse de virkelige forbryterne.

Det plager meg. Men ikke fordi fritida jeg har er eksepsjonell eller viktig. Universet voldes ingen skade av at jeg klokker mindre tid som sofagris eller pubgjenger. Kvaliteten på fritida har ingen betydning.

Det som går inn på meg er signalene folk sender når de kommer for seint. Avtalens konsept er nemlig forholdsvis enkelt. Vi inngår dem for å finne et ideelt klokkeslett for oppmøte, og unngår dermed unødig tap av tid eller venting for begge parter.

Iblant har man god tid, andre ganger dårlig. Koordineringens poeng er å gjøre det enklere å planlegge hvordan du skal rekke fram i tide.

Første fase av ventingen er derfor alltid forargelse. Det er ikke så vanskelig å rekke bussen eller trikken. Gå i dusjen ti minutter før, så er du der. Det er ikke noe som heter «tidsoptimist.»

Fase to er mer smertefull. I takt med minuttene som går, kommer også den tidløse erkjennelsen av svakhet. Ved å la meg vente viser samtidig folk at jeg, eller tida jeg disponerer, ikke er så viktig for dem. Selv om det bare står om en mikroskopisk andel av tida begge investerer i relasjonen, bekymrer jeg meg for hvorfor den andre underslår betydningen av tida jeg har til rådighet.

De fleste har asymmetriske vennskap der du trenger den andre mer enn hun trenger deg. Men det er vondt å bli konfrontert med det. Ingen vil være alene om å anstrenge seg for den andre. Ingen vil bli tatt for gitt.

Selv kommer jeg selvfølgelig også for seint iblant. Når det skjer prøver jeg å legge meg i selen for å vise at jeg forstår at handlingen min medførte tap for den andre. Jeg sender en sms. Jeg sier unnskyld når jeg kommer. Uttrykt respekt for andres tid, selv om du har gjort feil, gir balanse i regnskapet og mindre sosialangst for alle parter.

Problemet for svak part i vennskapet er at man aldri kan kreve en fair motytelse for all tiden man mister ved å vente. Kostnaden ved å si gå sin vei og droppe det hele er for stor. Da blir man fort alltid den som gir.

Kanskje er det likevel jeg, den ventende, som opptrer respektløst mot vennene mine når jeg peker mot klokka og slår oppgitt ut med armene. Folk er forskjellige. Noen verdsetter punktlighet, andre vil leve ubundet av klokkas lenker. Hvem er jeg til å klandre venner jeg vet verdsetter fleksibilitet og romslighet for at de kom noen kvarter for sent?

Under mikroskopet kan både punktlige og forsentkommere ha rett. Overordnet er vi likevel tjent med et samfunn der vi kan stole på at folk holder avtaler, også når det står om minutter. Alternativet til at bussen kommer når den skal og at folk dukker opp til avtalt tid, er verre enn at vi klandrer de som aldri gjør det.

Noe slingringsmonn må vi likevel ha. Ingen råder hundre prosent over egne omgivelser. Feil kan forekomme. Vi bør strebe etter punktlighet, men normen kan gjøres mer eksplisitt. Hva med følgende kompromiss: Ser det ut til at du blir mer enn femten minutter forsinket er du forpliktet til å melde ifra. Det gir en viss sikkerhet for oss punktlige. Resten av tida får vi bare ta til hjelp mot irritasjonen.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.