Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

- Jeg tar pengene - og gliser

FOR DET FØRSTE: å selge rettighetene til en bok er som å selge hva som helst til hvem som helst. Som et hvilket som helst annet salg. Når det er unnagjort, eier du dem ikke lenger.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Noe som selvsagt er grunnen til at du fikk så godt betalt i utgangspunktet. Hvis du bekymrer deg for hva som vil skje med boka di i det øyeblikket en vulgær filmmaker får de grådige labbene sine på manuset, har du to alternativer: du kan prøve å beholde en slags kreativ kontroll over prosjektet ved å insistere på å foreta tilpasningen selv, eller i det minste regissere, kanskje til og med gjøre et forsøk på å produsere den, eller du kan ta en avgjørelse om at intet pengebeløp kan oppveie pinslene det innebærer å se Arnold Schwarzenegger trampe over dine halvselvbiografiske nedtegnelser over oppvekst i sekstiåras Devon. Helt uakseptabelt, synes jeg, er det å motta pengene fra Arnie for så å gå sytende ut i offentligheten i etterkant, på samme måte som det er helt uakseptabelt for kokken å klage over gjesten som betaler 70 pund for maten som serveres i restauranten hans.

SELV VILLE JEG ikke stå for filmatiseringen av «High Fidelity» - jeg ville heller bruke tida mi på noe nytt enn på å røre rundt med noe som allerede hadde tatt et par år av livet mitt. Jeg bekymret meg heller ikke over hva andre ville klare å få ut av prosjektet. En journalist prøvde en gang å sympatisere med James M. Cain over den vanskjebne bøkene hans hadde lidd i hendene på diverse regissører. Cain gestikulerte mot bøkene sine i hyllene mens han svarte: «Se selv, ingen har ødelagt bøkene mine. De befinner seg rett der oppe, fullstendig uberørte.» Gode bøker vil alltid overleve dårlige filmer.

AV DE GLEDER boka mi tilbyr, er de fleste i liten målestokk: spøk i liten skala med mindre skikkelser og moderate betraktninger om undertøy. Det er umulig å avdekke en høykonseptuell idé i boka og skyve resten til side - ganske enkelt fordi det ikke er noe underliggende, gjennomtenkt, høyere konsept som ligger bak. Den som ville forsøke noe sånt, ville fort oppdage at de bruker en anselig sum penger på en historie om en kar som jobber i en platebutikk og som opplever at det blir slutt med kjæresten. Hver gang noen spør meg eller hovedrolleinnehaver John Cusack eller regissør Stephen Frears om filmen «High Fidelity», og vi nevner at innspillingen er forflyttet til den andre sida av Atlanteren, blir vi møtt med klager. «Men den skal jo være herfra, fra England! Jeg kjenner disse gatene! Amerikanerne vil ødelegge alt! De vil ikke skjønne en dritt av det!» Etter en stund begynte denne surmulingen å gå meg litt på nervene; det var som om boka bare hadde noe å tilby dem som bodde et sted mellom Seven Sisters og Holloway Roads, og det å spille inn filmen i Kentish Town, for ikke å si Chicago, ville være et grotesk forræderi mot bokas underliggende tema - et tema som kort og godt kan uttrykkes i ordene: «Svarte faen, den puben har jeg vært på!»

VED MER ENN én anledning har jeg blitt fortalt at mine beskrivelser av nordlondonske omgivelser i boka er forbløffende tatt på kornet, atmosfæriske etc., men... jeg kjenner mine sterke og svake sider som forfatter godt nok til å si at dette ikke stemmer, faktisk er det knapt noen beskrivende passasjer i boka i det hele tatt. Jeg synes miljøbeskrivelse er vanskelig. Som leser hater jeg beskrivende sekvenser, og dette er antakelig grunnen til at jeg også avskyr å skrive dem. Jeg tror at når jeg nevner navnet på et område, vil de som kjenner det legge sin egen atmosfære i lesningen - det er de som gjør jobben, ikke jeg. Jeg vil ikke påberope meg noen universelle sannheter i mitt arbeid. Men jeg vet at folk fra Birmingham og Glasgow og USA, folk som ikke har vært på den puben, identifiserer seg med Rob, fortelleren i boka. For meg handler «High Fidelity», i hvert fall delvis, om en 35-åring som er så oppslukt av popkulturen at det har resultert i at han er delvis emosjonelt og utviklingsmessig tilbakestående.

DET ER INGEN TVIL om at amerikanerne oppfant popkulturen, og det er lett å argumentere for at de også oppfant begrepet emosjonell tilbakeståenhet i samme slengen. Chicago virker like passende som Nord-London. Uansett, det er ikke gode tider for britisk film om dagen. Sant nok, det lages mange filmer, men svært få fra de siste par årene har vært særlig gode; inntil nylig har filmene vært laget for raskt og med for lite penger. Dette må være grunnen til at så få treffer sitt publikum. I mellomtida har de snørrhovne som klager over hva amerikanerne kan gjøre med boka mi, strømmet til kinoene for å se «American Beauty», «The Insider», «Being John Malkovich» og flere andre intelligente, flotte og briljant skrevne amerikanske filmer. Amerikansk er ikke nødvendigvis synonymt med dum, og britisk betyr i hvert fall ikke automatisk klassisk, intelligent og suksessfull, selv om min mening er at våre fete snacks er bedre.

JOHN CUSACK SPILLER i den. Og Catherine Zeta-Jones. Og Tim Robbins. Og Lisa Bonet. Og, i et par sekunder, Bruce Springsteen, som seg selv. Hva mer kan du, eller jeg, ønske? Og den er utrolig trofast mot boka, og den er morsom (disse to betraktningene, iler jeg til med å tilføye, forutsetter ikke hverandre), og den har en vidunderlig «feel-good»-slutt. Alt jeg kan si er at folk i Hollywood er høflige, omtenksomme, følsomme og respektfulle, og uansett hvem det måtte være som forteller deg noe helt annet, så har nok vedkommende gjort en mye mer representativ erfaring enn meg.

GLISER: Nick Hornby fikk 20 millioner pund for å selge filmrettighetene til bestselgerboka.
HØY UTROSKAP: Når Laura(Iben Hjejle) forlater Rob vil Rob finne ut hvorfor han alltid blir dumpa av damene.
PREMIERE:I morgen har den kritikerroste filmen «High Fidelity» norgespremiere. Den handler om Rob, en uforbederlig musikkelsker og platesamler som lager lister over alt fra favorittplater til eksdamer. Stephen Frears har regissert, mens John Cusack (bildet) spiller hovedrollen.
MUSIKKNERDER:Vinylnerdene Dick og Barry hjelper Rob å få snøret i bånn hos viseartisten Marie de Salle(Lisa Bonet).