IKKE HÅRSÅR RABULIST: - Kritikk av mediene er ikke angrep på selve samfunnsoppdraget og ideen om frie kritiske medier, skriver Mayzar Keshvari (bildet). Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix
IKKE HÅRSÅR RABULIST: - Kritikk av mediene er ikke angrep på selve samfunnsoppdraget og ideen om frie kritiske medier, skriver Mayzar Keshvari (bildet). Foto: Vidar Ruud / NTB scanpixVis mer

Debatt: medienes rolle

Jeg tar selvkritikk, hvorfor gjør ikke du?

Medienes tap av omdømme, troverdighet og oppslutning startet lenge før Trump, som de elsker å skylde på.

Meninger

Tidligere journalist i Dagbladet og ansvarlig redaktør i Filter nyheter, Harald S. Klungtveit, har et innlegg som veldig tydelig demonstrer mye av det som er feil med norske medier, journalister og hvorfor de stadig taper troverdighet og oppslutning i samfunnet.

Enhver kritikk, påpeking av dokumenterbare feil og slutninger på gale premisser blir tolket og slått fast som et angrep på selve samfunnsoppdraget til de frie mediene. Dermed er også beskrivelsene av de som kommer med den type kritikk også helt ute av alle proporsjoner. Uten et eneste motargument på de eksempler jeg viser til går han til verks med anekdoter om ting jeg ikke har ytret. Det han mangler av saklige motargumenter tar han igjen med merkelapper som «rabulist», «populist» og beskyldninger som er helt grunnløse.

Ettersom Klungtveit ikke har noe annet å komme med enn « Gi dem ett eksempel på en upresis vinkling, og de kan fore konspirasjonshungrige følgere med tusen poster om kronbevis på den onde medieeliten…» som tilsvar til de konkrete sakene i mitt innlegg, ønsker jeg å belyse noen flere i dette innlegget.

Når det gjelder den første saken som han viser i så har den et utspring i en sak på minervanett.no, der Statsminister Solberg tar et oppgjør med politiske motstandere med helt korrekt å påpeke at « politiske motstanderes omtale av Sylvi Listhaug skaper polarisering, og at hun blir brukt som et symbol på upopulær politikk, selv når alle de store partiene har stemt for den samme politikken».

Jeg mener at mediene også i aller høyeste grad bidrar til det samme gjennom vinklinger, spekulasjoner, saker som dokumenterbart er uriktige og kommentarer basert på disse igjen. Jeg tar selvkritikk for ikke å ha definert eksakt hva jeg mente med at etablerte medier lager falske og uriktige saker som bidrar til å spore av viktige debatter. Jeg har hverken ment eller uttalt at « journalistikk er i bås med propaganda og internettsvindlere» slik Klungtveit og en rekke andre beskylder meg for, men viste til en konkret sak der TV2 fremstilte Mahad saken som «offer for Listhaugs knallharde linje». Dette er beviselig feil.

Det finnes også ferskere eksempler som viser medienes opptreden skaper uriktige, ja falske oppfatninger hos folk. Aftenposten henvender seg til meg torsdag med spørsmål på e-post om familien som risikerer å bli utvist etter 27 år i Norge. Jeg svarer på spørsmålene skriftlig slik at det ikke kan hevdes at det er misforståelser, sitatfeil eller noe annet og jeg slår fast følgende i første setning:

- Ettersom stortinget og politikere hverken innvilger eller tilbakekaller statsborgerskap kan jeg ikke kommentere denne enkeltsaken.

Basert på dette lager Aftenposten en sak der de skriver følgende i ingressen: Frp-Keshvari om familien som kan bli kastet ut etter 27 år: - De skulle aldri ha fått opphold i Norge.

Det er ikke å være hårsår, konspiratorisk, populist, rabulist og det som verre er og påpeke at saken i Aftenposten ikke er riktig og gir leserne et falskt og usant inntrykk av hva jeg har sagt.

Og så skjer det som ofte skjer med dagsaktuelle saker nemlig at et annet medium plukker opp saken, i dette tilfellet nettavisen. Der er ingressen følgende: Frp-Keshvari mener familie som trues med utkastelse etter 27 år aldri burde fått bli Norge.

Dermed er en falsk nyhet i ferd med å bli etablert sannhet. Er det urimelig å ta et oppgjør med mediene når man til stadighet opplever at de ikke er etterrettelige og gjengir ting på en ukorrekt måte slik alle disse eksemplene viser? Svaret på det er tydeligvis ja, for Klungtveits del. For det er oppgjør med dette han kritiserer meg for.

Jeg må legge til at Aftenposten og nettavisen ryddet opp i sine feil på en god og tilfredsstillende måte, i motsetning til TV2 som måtte drives fra skanse til skanse. Fra først å argumentere for at de hadde alt på det rene:

– Våre reportasjer om de som mister statsborgerskapet, er korrekte og relevante. De inneholder ingen faktafeil, sier Karianne Solbrække, nyhetsredaktør i TV 2.

Til å bli tvunget til å snu helt om å innse feilen og nå fjerne hele overskriften. Tror Klungtveit at dette ville skje uten denne debatten og min og andres irettesette av dem? Hva sier det om medienes presisjonsnivå og evne til å opptre sannferdig? Er det vi som påpeker disse utfordringene, som ikke er unike, som «..aldri kommer til å ta noe ansvar i den store debatten om hvordan vi skal sikre at norske velgere også i framtida tar beslutninger basert på kritisk formidling og fakta...» eller mediene som til stadig sporer av viktige debatter ved å vinkle dem til å dreie seg om enkeltpolitikere de ikke liker?

Kritikk av mediene er ikke angrep på selve samfunnsoppdraget og ideen om frie kritiske medier. Derfor bør Klungtveit slutte å påstå det og heller granske mediene selv. For tapet av omdømme, troverdighet og oppslutning startet lenge før Trump som de elsker å skylde på.

Det er dessverre lite forskning på medienes opptreden, men har vi noen holdepunkter for å analysere hvorfor de er på kollisjonskurs med resten av samfunnet. Det er ikke så rart at majoriteten av folk ikke har tillit de som formidler nyheter når de politisk står langt fra det befolkningen gjør. Det ville ikke vært en eneste FrP representant på stortinget om journalistene fikk bestemme. Når folket gjennom frie valg får bestemme har partiet 29 representanter og er et regjeringsparti.

Hvordan mediene dekker saker med tanke på vinkling er ikke bare subjektivt, og slik eksemplene jeg viser til så kan de også være basert på feil oppfatninger hos journalisten som det ikke er grunnlag for. TV2s sak er et kroneksempel på at ønske om å gjøre Listhaug til syndebukk for Mahads skjebne var det som styrte, ikke fakta og realitetene som de ble tvunget til å innse. Vi har også eksempler på hvordan spørsmål stilling og opptreden hos journalisten kan slå ut, som denne saken fra forskning.no der det kommer tydelig frem: NRKs journalister var partiske til fordel for de rødgrønne partiene under TV-utspørringene ved stortingsvalget i 2005. Det kan ha vært avgjørende for valgutfallet. Dette er funn fra samme valgår som daværende nyhetsdirektør i NRK, Gro Holm, gikk offentlig ut og ønsket seg en rødgrønn regjering.

Så kan journalister hevde at deres politiske ståsted ikke har noe å si for hvordan de opptrer og dekker saker. Det er svært alvorlig at medier påvirker valgresultat i et demokrati baser på egen preferanse for politiske partier.

Siste forsøk: Tenk deg om, Harald Klungtveit, engasjer deg og vær opptatt av slike spørsmål om du virkelig bryr deg om folk flests behov for å få kritisk og sannferdig journalistikk.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook