TENKE, TRO, MENER, SYNES:  Mange nordmenn har begynt å si «jeg tenker at». Er det en uting, eller tilførelsen av en nødvendig nyanse? Det er uansett det Auguste Rodins «Tenkeren» driver med. Foto: Scanpix / AKG Images.
TENKE, TRO, MENER, SYNES: Mange nordmenn har begynt å si «jeg tenker at». Er det en uting, eller tilførelsen av en nødvendig nyanse? Det er uansett det Auguste Rodins «Tenkeren» driver med. Foto: Scanpix / AKG Images.Vis mer

Jeg tenker. Derfor.

Er «jeg tenker at ...» god norsk? Kan det bli det?

Kommentar

Møtet mellom et lite barn og et ukjent, omflakkende lite dyr, kan sette foreldre i klem. Lite er så fengslende som en hund eller katt som er kjælen og myk å a på, og før eller siden kommer spørsmålet fra det betatte barnet: Kan vi beholde den? Jeg skal gjøre alt dere sier!

Litt slik har jeg det med uttrykket «jeg tenker at ...». De siste åra har det vært stadig vanligere å høre utenom de klassiske formene, «jeg tenker på X», «jeg tenker å gjøre Y», eller bare det enkle, kartesianske «jeg tenker». Journalister som bruker det på radio, må imidlertid påregne bebreidende mailer fra lesere som mener det er slett norsk, og at man burde holde seg til de tradisjonelle uttrykkene «jeg synes», «jeg mener» eller «jeg tror». Men må man det? Eller: Må man gjøre det for bestandig?

«Jeg tenker at ...» er en anglisisme, som nok har sildret inn i språket til et folk som i tiår etter tiår har vært utsatt for den angloamerikanske «I think». Men at uttrykket er importvare, betyr ikke nødvendigvis at det ikke kan finne sin plass her nordpå. For det er en nyanse «jeg tenker at ...» fanger opp, som ikke helt dekkes av å mene, synes eller tro. Det du tenker, er ikke fullt så vagt som det du tror, men det har heller ikke størknet til å bli noe så håndfast som en mening eller et synspunkt. Det er åpnere, det kan beskrive en assosiasjonsrekke, en interessant, plutselig parallell som faller deg inn. Ofte føles det mer beskrivende for hva som faktisk skjer inni et hode enn de tre andre verbene.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Samtidig finnes fallgruver. Enkelte mener «jeg tenker at ...» høres pretensiøst ut, som om man presenterer synspunktene sine som dyp og skjellsettende filosofi. Mange bruker «jeg tenker» der det er riktigere å bruke «jeg mener», fordi det faktisk er en vaskeekte mening som gis uttrykk for. Det kan virke som en mildning av noe som egentlig slett ikke er så mildt.

I sitt svar til en «kan vi beholde den?»-mail skriver Språkrådet at de ikke mener den nye bruken av «jeg tenker» er feil, og at det kan fungere som en slags helgardering som kan brukes av den som vil virke sårbar, åpen og forhandlingsvillig. Men: «Det kan også minne om ansvarsfraskrivelse når man liksom står utenfor seg selv og bare peker på en prosess under topplokket. Man risikerer å virke unnvikende eller manipulerende».

Med en adopsjon av «jeg tenker at ...» blir det også nødvendig å passe på de beslektede uttrykkene. Det bør nok ikke brukes helt på samme måte som det engelske «I think» eller det franske «je pense», siden uttrykket i de språkene også dekker vårt «jeg mener» eller «jeg synes».

Men det er plass til en kattunge til i kurven. La «jeg tenker at ...» få være med hjem.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook