PERSPEKTIV: Alexander Z. Ibsen er lei av unge som mener det er så ille nå. Foto: Eivind Yggeseth
PERSPEKTIV: Alexander Z. Ibsen er lei av unge som mener det er så ille nå. Foto: Eivind YggesethVis mer

Fraværsgrense i skolen

Jeg tenker på min bestefar som tok hyre til sjøs som femtenåring

Vær så snill, slutt å påstå at dagens unge har det verre enn før. Slik er det heldigvis ikke. 

Meninger

«Å være ung i dag er tøft. Vi ungdom har mer press enn noensinne. Ingen generasjoner kan forstå livet som ung i dagens samfunn.»

Slik åpner lederen i Vestfold AUF, Dennis B. Torkelsen sin kritikk av regjeringens nye fraværsgrense i Dagbladet mandag 5. september. At jeg selv er personlig overbevist om at grensesetting er et riktig tiltak for å bekjempe økende fravær i videregående skole, kan vi la ligge i denne sammenhengen.

Jeg blir derimot forbløffet over innledningen i Torkelsens innlegg, hvor han med den største selvfølgelighet slår fast at unge i dag har det tøffere enn tidligere – enn «noensinne», faktisk.

Det er ingen tvil om at mange unge i dag sliter, og fortjener støtte, oppmerksomhet og hjelp. Men Torkelsens bastante konstatering får meg til å tenke på faren min, som mens han var guttunge måtte reise til byen for å pantsette verdisaker for at det skulle bli mat på bordet hjemme. Han eide bare to par bukser gjennom hele sin ungdom, en nikkers og en strekkbukse. Gamle gensere ble raknet opp og strikket om.

Jeg tenker på min bestefar som tok hyre til sjøs som femtenåring. Siden han var den yngste om bord, måtte han stå ytterst på råen når seilene skulle reves, med havet utenfor Kapp Horn under føttene mens han balanserte på det tilfrosne repet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Min farmor og hennes elleve søsken måtte spres rundt på ulike gårder for å bli brødfødd da foreldrene døde. Hun var eldst, men knapt fylt fjorten år. Som alle andre barn i bygda, måtte hun ut i fjellet for å gjete buskapen.

Dette er på ingen måte unike historier. De fleste vil finne lignende om de kikker seg et par generasjoner over skulderen.

Enkelte problemer var man selvsagt ikke kjent med tidligere. Våre forfedre og -mødre trengte ikke bekymre seg over antall likes på statusoppdateringer, eller for at noen skal skjermdumpe frekke bilder de sendte til kjæresten.

Muligens opplevde mange også tilværelsen som eksistensielt lettere, siden de ikke ble fortalt at de kunne bli «hva de ville». Kanskje var det forventet at de skulle «vera på Bufast alle sine dager», som sine foreldre. Det var mindre karrierejag når de fleste skulle følge i sine foreldres fotspor, og arbeidsplassen var en posisjon man hadde livet ut.

Men les Johan Bojers «Den siste viking». Høres det ikke ørlite grann stressende ut å være lofotfisker i en fembøring? Virker det ikke som om det av og til var litt heseblesende å vokse opp på smågårdene der alle måtte trå til?

Det virker snerpete og kjedelig å påpeke at det var mer press på de unge i gamledager. Det er omtrent like belærende og masete som å nevne sulte barn i Afrika når småunger ikke vil spise opp maten sin. Like fullt er det viktig å si det.

Det er viktig, fordi vi ikke setter pris på de gode sidene ved vår samtid om vi ikke kjenner til hvor vi kommer fra. Utstyrt med en dose ydmykhet ovenfor fortiden, blir vi kanskje også mer samvittighetsfulle, og bedre i stand til å forme våre egne liv. Det kan ikke skade.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook