Jeg tilstår at jeg ønsker meg barn!

Å lese overskriften «Fagfolk rister på hodet av Generasjon Birthzilla» oppleves som et slag i magen. Eller kanskje mest en bekreftelse på noe jeg har kjent på lenge, skriver Elise Solbu Roalsø.

UFRIVILLIG BARNLØS: Elise Solbu Roalsø. Foto: Privat
UFRIVILLIG BARNLØS: Elise Solbu Roalsø. Foto: PrivatVis mer
Meninger

13. juli publiserte NRK en sak om økende stress og planleggingsbehov hos unge kvinner når det gjelder å få barn. Artikkelen har flere viktige budskap, som at man kan leve godt som barnløs, og at det kan ta tid å bli gravid.

Faktum er likevel at for de aller fleste går graviditet i stor grad an å planlegge, og majoriteten vil være gravide etter få måneder med prøving. Skal vi ufrivillig barnløse skamme oss for at vi ønsker det samme? Og hva tenker fagfolk egentlig om oss?

Ekspertene som uttaler seg i nevnte artikkel, peker på utfordringer rundt det de kaller økt utålmodighet om å bli gravid, og økte forventninger til rask behandling.

Jeg har ikke eggløsning på egen hånd, og fikk derfor raskt tilbud om IVF-behandling. Sånn sett var vi «heldige». Nå skal alt løse seg, tenkte vi, selv om vi fikk beskjed om at kun 25 % lykkes på første forsøk. Vi er unge og friske, selvfølgelig blir vi gravide med prøverør! Og gravide ble vi, men spontanaborterte etter kun få dager. Neste forsøk resulterte i negativ test. Det neste etter det også. Og det neste etter det.

Bestevenninnen min fødte på denne tiden en nydelig jente, og det er fantastisk, men det var jo ikke sånn det skulle være. Vi skulle jo gå gravide sammen. JA, det hadde vi planlagt. JA, det hadde vi gledet oss til. Var det feil av meg å planlegge det største man kan oppleve i livet? De fleste planlegger jo, og lykkes.

I et rom i 3. etasje på Rikshospitalet får jeg følelsen av at legen har dårlig tid og er uinteressert i å svare på våre spørsmål, slik det også føltes ved forrige konsultasjon.

Siden da har jeg møtt seks andre leger som har gitt meg samme vonde følelse. Ofte har de ikke lest journalen vår, eller de blander oss med andre par. Beskjeder og kontrabeskjeder. Inn og ut av kontoret (med journalsystemet åpent på PC-en) for å forhøre seg med andre. På minjournal.no har notater som beskriver to andre kvinners egguttak feilaktig havnet i min journal. Det fremstår i det hele tatt rotete og useriøst.

Flere svarer, og jeg opplever det bryskt, at vi må ta det med ro, og at vi ikke vet hva vi snakker om når vi stiller spørsmål som omhandler behandlingen. Himler han med øynene? De er åpenbart lei av pasienter som maser om de samme tingene. Men jeg vet faktisk en del om det jeg snakker om. Det siste året har jeg brukt mer tid på å lese forskningsartikler om reproduksjon enn om det jeg skal ha eksamen i. Men det tør jeg ikke si høyt.

Jeg tror det er vanskelig å skjønne hvor sårbar man er i den situasjonen før man har sittet der selv. Full av hormoner, med beina spredt, søker du spor av håp i ansiktet hos den lærde - «Kommer det til å gå denne gangen?», «Vil det gjøre like vondt som sist?», «Hvorfor dør embryoene våre?».

Dette er naturligvis ikke spørsmål verken legene, sykepleierne eller embryologene kan svare på, men å bli møtt av noen som viser forståelse for hvor tøft det man går gjennom er, burde være et minstekrav på Reproduksjonsmedisinsk avdeling, og tar ikke ekstra tid. Vi kommer ikke med en bestilling på barn - vi kommer med et sterkt behov: ivaretakelse under behandling.

Kun én gang har jeg gått derfra og sagt til mannen min: «Vet du, nå bryr jeg meg ikke om vi blir gravide på dette forsøket, nå er jeg bare så evig takknemlig for at vi møtte en empatisk lege.» Så stor var kontrasten til de altfor mange gangene hvor jeg har dratt hjem og grått, fortvilet og sint. Ikke fordi de medisinske resultatene har vært dårlige, men på grunn av opplevd manglende empati og forståelse hos fagfolk.

Å lese overskriften «Fagfolk rister på hodet av Generasjon Birthzilla» oppleves derfor som et slag i magen. Eller kanskje mest en bekreftelse på noe jeg har kjent på lenge, og som gjør at jeg gruer meg hver gang jeg skal til Riksen. De synes vi maser. De synes vi er en belastning. Men vi «maser» ikke fordi vi er løpske «birthzillas» som trenger å temmes, vi kjemper for fortgang fordi vi befinner oss i en dyp krise.

Vi ønsker kun å oppfylle det mange vil kalle det mest grunnleggende biologiske behov, det Thomas Hansen, forsker innen sosialpsykologi, i nevnte artikkel omtaler som et utelukkende sosialt behov - å reprodusere seg.

Å påføre skam på kvinner som forsøker å få fortgang i en reproduktiv prosess er ikke bare empatiløst, men også uklokt, skal man tro andre leger og eksperter på feltet. Den ubestridt viktigste enkeltfaktoren som påvirker fertiliteten, er alder, og mange eksperter på infertilitet vil nettopp fraråde par fra å prøve i mange år selv før man oppsøker hjelp. Å tenke «det skjer når det skjer» kan i enkelte tilfeller føre til at det aldri skjer, eller i hvert fall gjøre det betraktelig mer tid- og ressurskrevende.

Mitt største ønske: Ikke be oss om å slappe av, men hjelp oss med å redusere stressnivået gjennom forståelse for at vi ønsker oss barn, vi også!

Avdelingsleder for kvinneklinikken ved Oslo universitetssykehus, Péter Zoltan Fedorcsák, svarer følgende på kritikken:

«Ufrivillig barnløshet påfører mange par stor psykisk belastning. Flere sliter med sterke, negative følelser, slik som ensomhet og nedstemthet, og flere pasienter avbryter behandlingen. Dette er godt kjent i fagmiljøet og alle klinikker ønsker å hjelpe parene gjennom forsøkene så godt som mulig. På Reproduksjonsmedisinsk avdeling forholder vi oss til pasientenes situasjon og deres valg; vi dømmer ingen og har en ambisjon til å gi alle hjelp som er preget av omsorg, kort ventetid og vitenskapelig ekspertise.

Uansett ambisjoner, er vi klar over at enkelte pasienter har ubehagelige opplevelser med behandlere; at enkelte må vente for lenge; at det forekommer feil under vurdering eller behandling. Vi jobber mye for å bli enda bedre.»

Han viser til at avdelingen har økt kapasiteten betydelig, og at ventetida er blant den korteste av offentlige klinikker. Av de 25 prosentene som svarer på brukerundersøkelsene, svarer 84 prosent at de har fått tilfredsstillende hjelp. Han synes det er leit at paret opplever å ikke ha blitt godt ivaretatt, og forteller at avdelingen jobber med flere prosjekter for å styrke den emosjonelle oppfølgingen av pasientene.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.