LOKALPOLITIKER: Fahrid Shariati er utdannet barnevernspedagog og nestleder og gruppeleder for Miljøpartiet De Grønne i Vadsø.
 Foto: MDG<div><br></div>
LOKALPOLITIKER: Fahrid Shariati er utdannet barnevernspedagog og nestleder og gruppeleder for Miljøpartiet De Grønne i Vadsø. Foto: MDG

Vis mer

Jeg trenger ikke å høre fra sånne som Carl I. Hagen hva som er mitt eget beste

Jeg har erfart hvordan det er å starte «utenfra» og komme inn i fellesskapet.

Meninger

Mansplaining – har du noen gang hørt om det? Det er en vanlig hersketeknikk der en (som regel en mann) snakker nedsettende til en annen (oftest en dame) om ting som de ikke kan så mye om. Som for eksempel når menn forteller kvinner hva de trenger for å bli lykkelige. Ganske arrogant og et tegn på hybris.

I det siste har jeg ofte tenkt på det begrepet. Jeg tenker på det spesielt når jeg hører politikere, fagfolk eller lekmenn som tilfeldigvis har en megafon i form av en sosial plattform rope ut hva som trengs for å integrere innvandrere. Jeg tenker på mansplaining fordi disse selverklærte eksperter nesten alltid er etnisk norske som snakker om hva andre mennesker trenger. Det gjør de med den aller største selvtilliten, kombinert med altfor lite ydmykhet.

Men egentlig skynder jeg meg litt for fort frem. Jeg burde presentere meg selv først. Jeg er født i Shiraz, Iran. Da jeg var tre år gammel kom jeg som asylsøker til Kiruna, Sverige. I løpet av to år flyttet vi utallige ganger mellom forskjellige mottak til vi til slutt havnet i Lund. Der vokste jeg opp, Lund ble min hjemby og Sverige mitt hjemland. I 2008 flyttet jeg mot alle forventninger til Vadsø i Finnmark, og her blir jeg en god stund til.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Jeg har fått oppleve og erfart en del av de utfordringene som er vanlig for nyankomne flyktninger. Jeg har erfart hvordan det er å starte «utenfra» og komme inn i fellesskapet. Jeg har fått se hvor vanskelig overgangen har vært for mine foreldre, som har vært nødt til å overgi gamle profesjoner for å omskolere seg, hvordan de savnet et større sosialt nettverk og hvordan de måtte lære seg å leve med et sosialt stigma. Men jeg husker også hva som har vært avgjørende for at vi skulle bli integrert.

Jeg vokste opp i et tolerant samfunn. Jeg hadde venner av alle slag, og aldri var min etnisitet et tema eller et problem. Det var ingen andre ungdommer som spurte meg om jeg tilfeldigvis hadde en radikalt annerledes syn på for eksempel kvinners rettigheter. Jeg ble iblant tildelt meninger jeg ikke hadde, men bare av voksne. Det var min lærer som påsto at jeg som iraner brydde meg mer om persiske borgere enn svenske, fordi han tenkte slik selv om svenskers verdi ovenfor andre. Jeg ble ofte spurt hvor jeg kom ifra og om jeg trivdes i Sverige av mine venners foreldre, men aldri av mine venner. Jeg var en del av samfunnet og samfunnet var en del av meg. Jeg følte tilhørighet og et eierskap til fellesskapet. Jeg var fascinert av revolusjonære historier og personer, men aldri hadde noen kunnet rekruttere meg til voldelig islamisme. Hvorfor skulle jeg ødelegge noe som var mitt og som jeg var en del av?

I dag er jeg kommunestyrerepresentant, med universitetsutdanning og fast jobb. Jeg har hus, bil og barn. I år tok jeg dessuten det endelige skrittet mot å bli en fullverdig nordmann: jeg kjøpte ei hytte! Men faktum er at jeg aldri har vært så segregert som jeg er i dag. Aldri tidligere har jeg for eksempel vært så bevisst min etnisitet. Altfor ofte blir jeg påminnet om at jeg er annerledes på grunn av mitt utseende. Mer enn sjelden får jeg følelsen av at jeg er kommet til noe som ikke er mitt, som ikke jeg er en del av. Og altfor ofte får jeg høre hvilket problem mine medmennesker er, hvilke utfordringer de byr samfunnet på eller hvor skadelige de er for velferdsstaten. Medmennesker med samme bakgrunn og utseende som meg.

Integrering er ikke noe som skjer over natten eller i en handvending, men det er ikke heller noe hokus pokus. God integreringspolitikk er i bunn og grunn god sosialpolitikk.

Framfor alt trenger innvandrere å synes mer i et positivt lys. Vi trenger flere innvandrere som blir brukt som eksperter i den offentlige diskursen og som kan dele med seg av sine erfarenheter, gode som dårlige. Vi trenger flere innvandrere i det politiske rommet.

Det er på tide å la innvandrere være med og definere hva de trenger for å bli en del av fellesskapet. Jeg trenger nemlig ikke å høre fra sånne som Carl I. Hagen hva som er mitt eget beste, det vet jeg selv.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook