VELGER SELV: «En del av hverdagen for oss som jobber med psykisk syke, bostedsløse mennesker, er å se folk gå til grunne,» skriver artikkelforfatteren. Illustrasjonsfoto: Sara Johannessen/Scanpix
VELGER SELV: «En del av hverdagen for oss som jobber med psykisk syke, bostedsløse mennesker, er å se folk gå til grunne,» skriver artikkelforfatteren. Illustrasjonsfoto: Sara Johannessen/ScanpixVis mer

«Jeg trenger ikke psykolog, jeg er Gud»

En del av hverdagen for oss som jobber med psykisk syke, bostedsløse mennesker, er å se folk gå til grunne.

Halvparten av alle med diagnosen schizofreni er eller har vært rusmisbrukere. Sykdommen medfører at personen mister funksjonsevnen, ikke klarer å jobbe eller bo for seg selv. Mange ender derfor opp som bostedsløse, ofte i et lavterskeltilbud for rusmisbrukere. Her befinner det seg derfor til enhver tid mange mennesker med tunge psykoselidelser, slik som paranoid schizofreni.

Symptomene kan være at vrangforestillinger og hallusinasjoner tar over, mens «jeg»-et forsvinner. Få har innsikt i egen sykdom når psykosene blomstrer. De paranoide ideene gjør det vanskelig for dem å stole på personene rundt seg, og det er bortimot umulig å overbevise dem om at de trenger psykiatrisk hjelp.

De selvmedisinerer seg med rusmidler (alkohol, og narkotika) og de lever et liv uten hjelp til å sette grenser og lage rammer for tilværelsen, noe som er svært uheldig om en lider av psykoser.

En del av hverdagen for oss som jobber med psykisk syke, bostedsløse mennesker, er å se folk gå til grunne. Vi må respektere at noen har tatt sine valg. Overfor dem kan vi prøve å drive motivasjonsarbeid, men andre er tydelig syke og ute av stand til å ta valg for seg selv.

TVANG: «Er det viktigst å unngå det overgrepet tvang kan oppleves som, eller skal hver enkelt være sin egen lykkes smed og bo under uverdige forhold mens funksjonssvikten blir større for hver dag som går?» spør psykolog Aina Machado Bjerke. Vis mer

Og her kommer vi inn på det alltid betente tema om tvang i psykisk helsevern. Hva om det hadde vært en selv eller en sine nærmeste som hadde drevet så langt inn i vrangforestillinger og angst, og hørt kommanderende stemmer som styrer det en gjør og sier?

Er det viktigst å unngå det overgrepet tvang kan oppleves som, eller skal hver enkelt være sin egen lykkes smed og bo under uverdige forhold mens funksjonssvikten blir større for hver dag som går? Dette er også et spørsmål om hva slags samfunn vi ønsker å være.

Tvangsparagrafen anvendes sjelden på denne gruppa fordi frivillighet skal være prøvd først. Men det er svært vanskelig å komme i posisjon overfor psykotiske mennesker på grunn av de paranoide symptomene og dette er særlig problematisk overfor personer uten et fast bosted. I tillegg blir frivillige innleggelser ofte avvist i spesialisthelsetjenesten i psykiatrien fordi de har ruset seg, og psykosen derfor betegnes som rusutløst, eller de blir avvist i rusbehandling fordi de er psykotiske. Lider du av paranoid schizofreni og bruker rusmidler, er du svært syk. Og hvorfor skal ikke de aller dårligste ha behandling og omsorg?

En klient pleide å fortelle meg at «jeg trenger ikke psykolog, jeg er Gud». Etter å ha arbeidet i månedsvis med å bygge tillit og etter en rekke henvendelser til spesialisthelsetjenesten, fikk personen endelig hjelp. Diagnosen var alvorlig. Pasienten var avmagret og hadde gradvis mistet evnen til å ta vare på seg selv. Veien tilbake vil være lang. «Forferdelig at det har måttet gå så lang tid før en blir fanget opp», var fagpersonalets reaksjon. Det de ikke visste var at dette er en solskinnshistorie. Mange lever ubehandlet og bor under uverdige forhold og i perioder på gata i årevis.