TJUVSTARTER: I realiteten er de kommersielle barnehagene overfinansiert – de får generelt mer penger fra kommunen enn de trenger til driften. Hvis vi skal snakke om konkurranse i barnehagesektoren, er det en konkurranse hvor de kommersielle barnehagene får lov til å tjuvstarte, skriver artikkelforfatteren. Foto: NTB scanpix
TJUVSTARTER: I realiteten er de kommersielle barnehagene overfinansiert – de får generelt mer penger fra kommunen enn de trenger til driften. Hvis vi skal snakke om konkurranse i barnehagesektoren, er det en konkurranse hvor de kommersielle barnehagene får lov til å tjuvstarte, skriver artikkelforfatteren. Foto: NTB scanpixVis mer

Private barnehager:

Jeg trodde ikke den private næringsfrihet innebar fri tilgang på statlige midler

Har samfunnet noe å tjene på kommersielle barnehager? Ingen av de to sentrale argumentene holder.

Meninger

Over halvparten av den norske befolkningen er mot at private selskaper får ta ut profitt fra velferdstjenester. Kommersielle barnehager finansieres av skattebetalerne og foreldres egenbetaling – som på papiret skal gå til en best mulig velferdstjeneste for barna våre.

Spaltist

Roman Linneberg Eliassen

er samfunnsøkonom, forfatter og styremedlem i Rethinking Economics Norge. Han er tilknyttet tankesmien Manifest.

Siste publiserte innlegg

Tirsdag 29. mai kunne vi lese i Aftenposten at fortjenesten i private barnehager er tre ganger så høy som på Oslo Børs og at stadig flere barnehager inngår i store kjeder. Den opptjente egenkapitalen i selskapene steg fra 250 millioner kroner i 2007 til 4 milliarder i 2016.

Befolkningsflertallets skepsis er altså berettiget. Det gir grunn til å spørre: Finnes det i det hele tatt noen gode grunner til å ha kommersielle barnehager?

Hvis det ikke er det, er det på høy tid at stortingsflertallet lytter til folket og avskaffer kommersielle barnehager.

Det er to prinsipielle eller ideologiske argumenter som brukes for kommersielle aktører i barnehagesektoren: Profitt er et godt insentiv, og konkurranse fremmer effektivitet.

La oss ta det første først. Civita-økonom Anne Siri Bekkelund skriver «Profitt er (...) belønning for å påta seg risiko – en risiko som medfører at man også̊ kan tape investeringen sin.»

I Barnehageloven står det at barnehager kan ha et «rimelig årsresultat». En «rimelig» profitt i kommersielle barnehager bør stå i forhold til graden av risiko involvert i driften.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Hvilken risiko tar de så? Svært liten. Barnehagene får driftstilskudd lik gjennomsnittet av de kommunale barnehagene i den kommunen de befinner seg i. Videre får de kapitaltilskudd som dekker investeringskostnaden (betjening av lån). Risikoen består da i at barnehagen ikke får nok barn. I mange kommuner er det det kommunale tilbudet som reduseres om tilbudet er for stort, sikringen av kundegrunnlaget til de kommersielle barnehagene går foran.

Dette betyr at de kommersielle barnehagene tar svært liten risiko. Sammenlignet med annen kommersiell virksomhet, er det trygt å investere i barnehager. Mens profitørene profitterer på det, er det kommune og stat som bærer ulempene. Dermed er det skattebetalerne som tar risikoen ved driften av kommersielle barnehager.

Med Civita-økonomens ord: «Når det er den som har tatt risikoen som må bære det eventuelle tapet, men som også sitter igjen med gevinsten, sier vi at et system er insentivriktig. Det innebærer at den som tar beslutningen om å påta seg risiko, også må leve med konsekvensene av den beslutningen.»

Systemet vi har med kommersielle barnehager, der eierne tar profitten og skattebetalerne tar risikoen, er ikke insentivriktig. Ikke engang tankesmien Civitas, høyresidens høyresides, logikk, strekker til for å rettferdiggjøre velferdsprofitørenes profitt.

For hva er en «rimelig» profitt ved svært liten risiko? En avkastning som er tre ganger høyere enn på risikotakingens hjemsted Børsen? Eller svært mye mindre?

Og hvem er det som «må leve med konsekvensene» av kommersiell drift og bære byrden når den svikter? Barna og foreldrene.

Så til argumentet om at konkurranse fremmer effektivitet. Hvis det er slik at de kommersielle barnehagene kan gå med overskudd, gitt de samme tilskuddene, så må vel det bety at de får mer, eller bedre, barnehage ut av hver krone? Og dermed er ikke profitten egentlig bortkastede penger for det offentlige likevel?

Det er riktig at private (som rommer både kommersielle og ideelle) barnehager generelt har lavere kostnader enn de kommunale, og det er det flere kilder til. Men det har ikke noe særlig med effektivitet å gjøre.

For det første har private barnehager lavere lønnskostnader enn de kommunale barnehagene. Dette skyldes tre ting: At de generelt har yngre arbeidstakere (som har lavere lønn på grunn av lavere ansiennitet), lavere pensjonsutgifter og lavere bemanning.

Mens lønnskostnadene utgjør 82,8 prosent av de totale kostnadene for kommunale barnehager, utgjør de 76,8 prosent for de private. Men de får altså det samme tilskuddet. Det gjør at de private har betraktelig mer enn de kommunale til overs til leker – til barna, eller til seg selv – når lønnen er dekket.

Videre har de private barnehagene lavere pensjonsutgifter enn de kommunale. Private barnehager får et pensjonstilskudd på 13 prosent av lønnskostnadene. Pensjonsutgiftene deres ligger derimot i gjennomsnitt på 8–9 prosent av lønnskostnadene. Mellomlegget kan de gjøre som de vil med. De av de private barnehagene som har pensjonsutgifter høyere enn 13 prosent, kan søke om å få dette dekket.

Disse pengene kunne vært brukt på bedre bemanning, for eksempel. Men selv om private barnehager generelt har et romsligere budsjett enn de kommunale, har de som regel lavere bemanning (6,2 mot 5,9 barn per ansatt i gjennomsnitt). Blant FUS-barnehagene, en av de store kjedene, er snittet 6,4 barn per ansatt. I en gjennomsnittlig stor FUS-barnehage jobber det én ansatt mindre enn i en tilsvarende kommunal barnehage.

Private barnehager som inngår i større kjeder, har større overskudd og lavere bemanning enn andre private barnehager. Seniorforsker Trond Erik Lunder i Telemarksforskning sier: «Det er lite som tyder på at det høyere overskuddet skyldes at kjedene har en mer effektiv administrasjon. En del av de høyere overskuddene skyldes heller lavere bemanning enn i andre private barnehager»

Jo færre ansatte man har, jo mer effektiv kan man kanskje si at driften er. Det er i alle fall effektivt – særdeles virkningsfullt – for eierens fortjeneste. Men gir det mening å snakke om «effektiv omsorg» og «effektiv lek»? Er det rimelig å anta at effekten er positiv for barna?

I realiteten er de kommersielle barnehagene overfinansiert – de får generelt mer penger fra kommunen enn de trenger til driften. Hvis vi skal snakke om konkurranse i barnehagesektoren, er det en konkurranse hvor de kommersielle barnehagene får lov til å tjuvstarte.

Det er også en konkurranse hvor deltakerne har forskjellig mål: Noen vil tjene penger, andre vil levere de beste velferdstjenestene. Det ene utelukker ikke nødvendigvis det andre, men det ser ut til at de to målene strider mot hverandre i barnehagesektoren.

Verken risikoargumentet eller effektivitetsargumentet holder. Høyres kunnskaps- og integreringsminister Jan-Tore Sanner konkluderer med at barnehagesektoren er et marked som ikke fungerer. Det er utmerket at ministeren har skjønt at det ikke fungerer. Men hvorfor i all verden insisterer han på at det er et marked? Poenget er jo nettopp at velferdstjenestene ikke er egnet for markedet!

«Kunden», barnet, er sårbar og utlevert. De ansatte motiveres av profesjonsetikk og ikke ønsket om å tjene penger. Prisen på tjenesten er strengt regulert, i motsetning til markedsøkonomiens uttalte prinsipp om fri prisdannelse. Sektoren er gjennomregulert med lov og rammeplan i forskrift – hvilke verdier barnehagen skal bygge på, hva dens oppgaver er innenfor lek, dannelse, læring, pedagogiske krav til de ansatte, arbeidsmetoder og så videre.

Det er sannelig et underlig marked, dette, Sanner.

Høyre, som har som image å forvalte statsfinansene på forsvarlig vis og ikke bare øse ut penger til gode formål – det kan da umulig være forsvarlig å øse ut penger fra statskassen til kommersielle aktører? Jeg trodde i alle fall den private næringsfrihet var frihet fra statlig inngripen, ikke fri tilgang på statlige midler.

Det er ikke markedet som svikter her, det er politikken som svikter.

De kommersielle aktørene bisto da vi ville oppnå full barnehagedekning så fort som mulig, og det kan vi takke dem for. Men at ting er som de er, er som kjent ingen grunn for at de skal fortsette å være sånn. Når verden forandrer seg, må vi forandre våre meninger og vår politikk.

Selv om de kommersielle aktørene var sentrale i å oppnå full barnehagedekning raskt, er de ikke nødvendige for å sikre det i fremtiden. Om vi mener kommersiell barnehagedrift er en uting, er det ingen grunn til ikke å lage en plan for å utfase kommersielle aktører og erstatte dem med ideelle og kommunale aktører, og det bør gjøres på en måte som respekterer de kommersielle aktørene.

Den sannferdige Sanner erkjenner også at vi er i en ny tid. Rådet til ham er derfor: Slutt å bruke tid og krefter og pengene våre på å tøyle et udyr vi ikke trenger.

Når det er så mye tvil om ordningen egentlig er god, og det er helt tydelig for folk flest at det er negativt med velferdsprofitt – hvorfor ikke bare fjerne problemet?

Lik Dagbladet Meninger på Facebook