INTEGRERING: Denne uka leste jeg en artikkel om SSBs nye statstikk, som viste at i år 2040 vil nesten halvparten av Oslos befolkning være innvandrere. «Jøss» tenkte jeg,«kommer det så mange asylsøkere i framtiden?». Jeg var forvirret, men det jeg leste videre forvirret meg ikke bare enda mer, det gav meg også en liten knekk i identiteten min. Jeg fant ut at til og med norskfødte barn med innvandrerforeldre er med i denne statistikken. Under hadde folk pøst på med negative kommentarer hvor det stod at de snart ville være fremmede i sitt eget land. Jeg følte meg svært ille til mote.

Den ekle følelsen inni meg forverret seg raskt da jeg fikk lese hva Siv Jensen mente om saken. Hun mente at det ville være en byrde for integreringen i fremtiden om det var så mange innvandrere i Norge i år 2040. Det ville faktisk bli så vanskelig å integrere innvandrerne i Norge at ikke engang integreringspolitikken ville holde mål, mente hun slik jeg forstod det. «Så nå er jeg en byrde også siden jeg havner i samme statistikk», tenkte jeg. Jeg, en jente som er født og oppvokst blant Norges fjell og daler er en byrde. Jeg, som har gått på norsk skole og har ønsker om å bli en god ressurs for Norge i fremtiden faller i samme statistikk som innvandrere som har vanskeligheter med å etablere seg i landet. Jeg, som har norske venner og deltar på sosiale aktiviteter med dem på fritida mi er likestilt med en innvandrer som ikke vet hva norsk kultur er. Jeg, som selv har vært med på å lære nye landsmenn det norske språket er i samme kategori som innvandrere som ikke kan et eneste ord norsk.