FRA HAIFA TIL HØVIK:En lavmælt, men dønn politisk serie Adventssamtaler på Henie Onstad Kunstsenter minner oss på at gode kunstinstitusjoner sysler med mye mer enn å vise kunst. Her snakker direktør Tone Hansen med den statsløse ingeniøren Mohamed Ganam. Alle foto: Øistein Norum Monsen / DAGBLADET
FRA HAIFA TIL HØVIK:En lavmælt, men dønn politisk serie Adventssamtaler på Henie Onstad Kunstsenter minner oss på at gode kunstinstitusjoner sysler med mye mer enn å vise kunst. Her snakker direktør Tone Hansen med den statsløse ingeniøren Mohamed Ganam. Alle foto: Øistein Norum Monsen / DAGBLADETVis mer

- Jeg valgte denne skulpturen fordi det var slik jeg selv hang i fengselet i tjueto dager.

Henie Onstad Kunstsenter arrangerer Adventssamtaler med statsløse flyktninger.

Det er kraftig kost: I Henie Onstad Kunstsenters lyse, luftige Sal Haaken står tre figurer foran et lite publikum. Fra et stort rektangulært vindu bak dem rammes den umake trioen inn av skarpt motlys.

De tre er Henie Onstads direktør Tone Hansen, ingeniøren Mohamed Ganam og «Atomidol», en Arnold Haukeland-skulptur fra 1960 som forestiller en hengende, liksom forstrukket mannskropp.

- Jeg valgte denne skulpturen fordi det var slik jeg selv hang i fengselet i tjueto dager, begynner Ganam, lavmælt og likefram, mens det blinker i fjorden bak ham.

Der ute tegner mast etter mast på Høvikoddens seilbåter hvite mønstre mot villaene i åsen bak. Kontrasten er som karikert.

LIVLIG SAL:Mohamed Ganam svarer på spørsmål fra NRK-veteran Haakon Børde og andre publikummere.
LIVLIG SAL:Mohamed Ganam svarer på spørsmål fra NRK-veteran Haakon Børde og andre publikummere. Vis mer

Mohamed Ganam er en av dem det har stått om i avisene i det siste. De som bor i den provisoriske leiren du passerer hver eneste dag dersom du, som meg, er osloboer og sokner til de travle busslinjene 54 og 34; stasjonen Jakob Kirke er trammen deres.

Som palestinere er de statsløse; ettersom de fleste av dem har fått avslag på søknad om oppholdstillatelse for andre gang, er de også å anse som papirløse.

Ikke rør kunsten? Hver søndag i desember gjester en statsløs flyktning kunstsenteret. Hver og en har valgt seg et kunstverk som skal «danne grunnlag for samtaler om kunst, identitet og menneske».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Statsløs kunne i teorien betydd for eksempel kurder, men dette er en helpalestinsk affære. Det er ikke fritt for at samtalen og diskusjonen dreier mer mot identitet (og politikk, og historie, og særlig når NRKs kunnskapsrike og debattglade medarbeider emeritus Haakon Børde befinner seg i publikum) enn mot kunst, og at målet om å skape dialog og ikke talerstol bare delvis blir forsøkt nådd.

PERSONLIG: Dana Mahmoud forteller Tone Hansen og Mohamed Ganam om livet som palestiner, født i Emiratene og uten mulighet til å returnere til Haifa.
PERSONLIG: Dana Mahmoud forteller Tone Hansen og Mohamed Ganam om livet som palestiner, født i Emiratene og uten mulighet til å returnere til Haifa. Vis mer

Men man kan ikke si annet enn at kunstverkene aktiveres denne andre søndagen i advent, om enn ikke helt på den måten man lærer på kuratorstudiet:

- Det er dette de vil sende ham hjem til, sier Ganam og knakker engasjert på skroget til Haukelands hengende legeme, som klinger et raust gjensvar; han forteller om vennen Mohammad som nettopp er anholdt av norsk politi. (To dager etter skal Antirasistisk Senter, melde at Mohammad er tvangssendt ut av landet, med «åpenbar risiko» for overgrep i vente).

Noen i publikum setter seg på en vagt benkeliknende modernistisk skulptur bakerst i utstillingen. Stemningen er mild. Ingen irettesetter dem.

Kunstaktører sysler altså ikke bare med kunst. Norges både utskjelte og gjennomarbeidede bidrag til Veneziabiennalen i år var slett ikke kunstverker, men en forelesningsrekke om Nansenpasset: i 1922 fikk statsløse flyktninger i Europa utstedt slike.

- I Venezia valgte man en teoretisk tilnærming til det å leve i marginalene, sier Tone Hansen

- Vi har valgt en praktisk og konkret tilnærming.

Kurator ved Kunsthøgskolen i Oslo, Geir Haraldseth, mener at det er positivt at museer tar stilling politisk-så lenge de også er villige til å diskutere valgene de tar.

- Moderna Museet i Stockholm åpnet for eksempel sine dører for Black Panther-gruppa og streikemøter i 1969, da Pontus Hultén var direktør der. Flere institusjoner i New York stengte dørene i solidaritet med Art Workers Coalitions protester mot Vietnam-krigen. Kunstinstitusjoner bør kunne være politiske, og gjerne uten samtidig å fronte en spesifikk kunstner eller gruppe, sier han i en mail.

- Jeg vil at HOK engasjerer seg i mellommenneskelige temaer gjennom dette samarbeidet. Vi inviterer til samtale der også publikum kan delta, gjerne også med kritiske spørsmål til deltakerne og til oss, sier Hansen.

Alle presenteres med bilde og fullt navn, også deltakerne fra HOK.

- Vi møtes som likeverdige individer og diskuterer livsskjebner via kunsten. Verkene blir katalysatorer for en samtale om hvordan det er å leve mellom identiteter.

I motlyset i Sal Haaken står Dana Mahmoud, 33 år og med en bachelorgrad i business. Uten de riktige papirene får man imidlertid ikke jobbe. Nå bor hun på et mottak på Sørlandet. Henie Onstads Picasso-maleri fra 1941 veves inn når hun forteller publikum om å måtte sette livet på hold.

«ATOMIDOL»: Deltager Ganam med Arnold Haukelands skulptur fra 1960.
«ATOMIDOL»: Deltager Ganam med Arnold Haukelands skulptur fra 1960. Vis mer

- Historien min er representert i noe fysisk håndterbart i dag-verket. Kanskje folk vil tenke på Palestina når de ser Picasso-bildet fra nå av!, sier hun når Dagbladet samler deltakerne i kafeen etter seansen.

Mahmoud valgte et verk fra andre verdenskrig, mens mange av de andre har plukket seg verker fra den uttalt politiske Per Inge Bjørlo-utstillingen senteret viser i vinter.

- Tone rådet oss til å velge med hjertet, sier Mahmoud, «to go with your guts»-og bare finne et verk som talte til oss.

- Folk som kommer hit for å se kunst, blir tatt med fra den fantasiverdenen kunsten er, til kunnskap om den harde virkeligheten. Ønsket om å spre kunnskap er hele grunnen til at vi har leiren, understreker Mohamed Ganam. Leiren han bor i er alltid åpen for besøk fra hvem som helst.

Samarbeidet mellom Antirasistisk Senter og Henie Onstad er et pilotprosjekt.

- Jeg jobber vanligvis med dette fra en annen vinkel, som demonstrasjoner og samtaler med politikere. Dette var en veldig rolig setting, sier Kari Helene Partapuoli, som leder Antirasistisk Senter. Noen dager etter vår møte mottar hun Kirkens Bymisjons «Brosteinpris» for arbeidet sitt med utsatte grupper i byen.

- Vi var på demonstrasjon i går. I dag møtte vi et annet publikum. Mye mindre politi her. Merkelig nok.