KONGELIG BUDSKAP: Hva vil du fortelle kong Harald om ditt liv? spurte Dagbladet og filmskaperen Hisham Zaman, i forbindelse med Zamans film «Brev til kongen». Dette er et av de beste bidragene. 
Foto: Cornelius Poppe / NTB scanpix
KONGELIG BUDSKAP: Hva vil du fortelle kong Harald om ditt liv? spurte Dagbladet og filmskaperen Hisham Zaman, i forbindelse med Zamans film «Brev til kongen». Dette er et av de beste bidragene. Foto: Cornelius Poppe / NTB scanpixVis mer

«Jeg var 18 år. Redd og gravid»

Hver eneste gang noen lurer på hvordan mine foreldre kom til Norge, får jeg gåsehud. Brev til kongen.

Meninger

«Jeg var 15 gammel da jeg giftet meg med mannen som viste seg å være mitt livs største kjærlighet. Jeg flyttet fra barndomshjemmet mitt, moren min og livet mitt. Alt i håp om et bedre liv, et liv fylt med trygghet, støtte og sikkerhet. Dette var bare en drøm, bare et ønske.

Krigen i Irak hadde startet for fult, framtida var så usikker. Ingen visste hva morgendagen skulle bringe, ingen visste hvem den neste som banket på døra ville være.

Hver eneste dag ble mennesker drept, uskyldige mennesker, mennesker som hadde familie. Min ektemann bestemte seg for at vi ikke skulle leve et slikt liv, vi skulle ikke være redde, vi skulle ikke frykte. Vi pakket sammen alt av verdi, og startet en reise som skulle redde våre liv, en reise som skulle gi oss en liten bit av drømmen vi hadde. Natt etter natt, by etter by. Alt vi eide og hadde ble stjålet, vi kunne ikke språkene, vi hadde ingen sted å bo. Vi var ikke de eneste, flere familier med samme drøm som oss hadde ønske om den andre siden av verden. Den trygge siden.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Slik fortsatte det i flere måneder, by etter by. Å tenke tilbake er så uvirkelig. Er det jeg som sitter her nå? Hvordan klarte vi det? Vi hadde vært i Russland en god stund, en utrolig skummel by hvor til og med myndighetene utnyttet oss. Flere kvelder på rad banket det på dører. Det var politiet. Vi hadde muligheten til å gi dem det lille av penger vi hadde, eller å bli med dem uten å vite hva vår skjebne ville være. Hvor lenge skulle dette fortsette?

Jeg var 18 år. Redd og gravid. Reisen var langt fra slutt. Hver eneste dag måtte vi kjempe for å klare oss. Hver eneste dag ble drømmen sakte, men sikkert mer fjern. Det gode livet med trygghet, beskyttelse og økonomisk støtte var borte. Vi kom ingen vei.

Jeg var i min siste måned. Høygravid med barnet jeg ikke visste kjønnet på en gang. Jeg trodde jeg hadde noen måneder igjen. Jeg hadde ingen telling på graviditeten. Jeg ville ikke føde i en slik by. Jeg ville ikke være grunnen til at mitt barn ble en flyktning. Å reise tilbake til Kurdistan var helt utelukket. Krigen hadde forverret seg, og situasjonen ble ikke bedre.

Min ektemann hadde en plan. Nyheten om et skip i Russland. Et skip som skulle frakte varer over til Sverige. Et skip som kunne redde våre liv. Skipet skulle ikke bruke mer enn to-tre dager før det var i Sverige. Dette var som å vinne i lotto. Etter så lang tid, etter flere måneder. Var det for godt til å være sant? 400 mennesker går ut på en reise over havet. Flere eldre mennesker, familier, og gravide kvinner. Alle flyktninger. Alle mennesker som hadde reist fra sine hjemland på grunn av krig, forfølgelse og tortur.

Reisen over havet startet, ikke en eneste person kan bevege seg fritt, du kunne kjenne pustingen til personen som satt ved siden av deg i nakken. 400 personer, ikke en eneste meter å gå på. Skipet var så fult at ingen kunne røre seg.

Timene gikk, og starten på et mareritt var i gang. Havet. Stormen. Bølger som nesten var liket høye som skipet. Frykt, redsel og tanken om at livets slutt var nær er noe vi alle 400 menneskene tenkte på. Livet var over. Etter så mange år med reise, vonde netter og ingen sikkerhet skulle alt avsluttes. På havnet. Reisen som skulle ta to dager, ble til tre, fire-fem og seks.

Det var ingen mat på skipet, alt som hadde blitt tatt med var spist opp. Ingen visste hva skjebnen skulle bringe. Troen på å komme seg på land i live ble mindre og mindre. Sparkene i magen min ble sterkere og sterkere, smertene ble større og større. Svimmelhet og kvalme var bare en brøkdel av det jeg kjente.

På dag sju i havet kom vi oss ingen vei. Kapteinen som hadde fraktet 400 personer i et vareskip måtte kontakte myndighetene i Sverige. Han måtte be om hjelp. Vi kom oss ingen vei. Bare noen timer seinere hører vi fjerne helikopterlyder. De kommer. Nærmere og nærmere. Ikke en eneste sjel av oss 400 rører på seg. Ikke en eneste person tør å puste høyt. Ikke en eneste person tør å vise et glimt av håp i øynene. Hva kom til å skje?

Helikopter og starten på å få skipet i land er i gang. Timer etter står skipet parkert i havnen i Sverige. Dørene åpnes og vi blir sett. For politi og myndigheter i Sverige er dette et sjokk. Hvordan er det mulig? Et så lite skip, og så mange mennesker? I sju dager? Uten mat og uten drikke? Hvordan?

Vi blir overraskende tatt godt imot. Mat og drikke får vi. Vi blir undersøkt av leger og får nye, rene klær. Et sted å sove. Det er kaldt, og det er vinter. Midt i januar/februar. Det daler hvite flaker ned fra himmelen, det er snø. Et uforklarlig syn. For et land. For en verden.

Jeg får vite jeg er i min niende og siste måned i graviditeten. Sjokket slo meg hardt i ansiktet. Jeg er så nær termin at det kan gå bare timer før jeg sitter i en sykehusseng med et barn i armene. Med en liten jente i armene. Følelsene er så store, så ubeskrivelige. Er jeg virkelig på den andre siden av jorda? På den trygge siden? Kommer vi til å få hjelp her? Får vi bli?

Dagen etter vi ankommer Sverige fortsetter reisen vår, vi skal ikke stoppe her. Vi er nesten i mål, et land til. Kun en grense til. Vi skal klare det! Vi kommer oss til Norge. Dette fantastiske landet som har vært så fjernt for oss. Landet vi har hatt i bakhodet i så mange år. Landet som er et paradis. Vi møter familie, og for første gang på utrolig lang tid kan vi puste fritt. Vi kan smile.

En glede blir til to når det bare går fem dager og vår lille datter blir født. Vi blir norske statsborgere, og kan endelig starte livet vi hele veien har sett for oss. Komme oss i jobb, få et eget sted, oppdra barn i trygge omgivelser. Hva mer kan vi ønske oss?»

Jeg er 20 år gammel nå. Datter av kvinnen som forteller denne historien. Hver eneste gang noen lurer på hvordan mine foreldre kom til Norge, får jeg gåsehud. Hver eneste gang historien blir fortalt tenker jeg på hvor lett livet mitt er. Hvor urettferdig verden vi lever i. Hvor takknemlig jeg er for livet her i Norge, og ikke minst hvor heldige vi har vært.

Kjære kong Harald. Hvert eneste mennesket på denne jord har sin egen novelle. En historie som forteller om deres egen tanker om livets gang. Norge er et mangfoldig land med mange minoriteter og kulturer. La oss fortsette å være det. La oss fortsette å være noens paradis. Noens tanker og drømmer. La oss hjelpe disse menneskene.

Hvis en som du og en som jeg ikke lytter, hvem skal ellers gjøre det?