SV-landsmøtet:

Jeg var den eneste som ikke reiste meg for en som har sluttet å hate meg

Den stående applausen på SV-landsmøtet var problematisk.

BLE SITTENDE: Stående applaus fra et hvitt majoritetssamfunn er ikke en tilgivelse på vegne av de av oss som har blitt utsatt for rasistisk vold, skriver artikkelforfatteren. Foto: Privat
BLE SITTENDE: Stående applaus fra et hvitt majoritetssamfunn er ikke en tilgivelse på vegne av de av oss som har blitt utsatt for rasistisk vold, skriver artikkelforfatteren. Foto: PrivatVis mer
Meninger

Stående applaus fra et hvitt majoritetssamfunn er ikke en tilgivelse på vegne av de av oss som har blitt utsatt for rasistisk vold. Ved å argumentere for det fratas vi også muligheten til å si hva som må på plass før vi kan tilgi.

I løpet av SV sitt landsmøte ble en antirasistisk plattform enstemmig vedtatt. Plattformen gir en god antirasistisk politikk. Blant annet er SV nå det første Stortingspartiet til å gå inn for en egen handlingsplan mot islamofobi. I tillegg sier SV nei til å la voldelige høyreekstreme organisasjoner marsjere gjennom norske byer.

Tidligere rasist talte: Vi fikk høre flere sterke historier i løpet av helgen. Historier som er viktige og som må fortelles. En av de historien kom fra personen som har stått bak utarbeidelsen av denne antirasistiske plattformen. Hun delte hvor farlig rasisme er for henne og familien hennes. For andre rasifiserte. Hun delte noen få av de uendelig mange eksemplene på hvordan rasismen treffer hennes kropp. Det var vondt å høre.

Jeg og sidepersonen min reiste oss opp da hun var ferdig med innlegget sitt. Vi var de eneste.

Det var også en annen viktig historie som ble fortalt. Den ble fanget opp av Dagbladet. Vi hørte Knut Merox Iversen fra talerstolen. Han fortalte om sin fortid som rasist. Han beskrev reisen sin fra rasist til sosialist. Ikke at det ene nødvendigvis utelukker det andre. Han fortalte at han tidligere ikke så på meg som et menneske. Fordi jeg ikke er hvit. Men nå gjør han det. Han ser at jeg er et menneske. Etter at han hadde talt fikk han stående applaus fra hele salen. Men jeg ble sittende.

Jeg regner med at de fleste vil ha forståelse for hvorfor jeg ble sittende etter at Iversen talte. Hvorfor jeg ikke reiste meg opp for en som har sluttet å hate meg. Hvorfor jeg ikke vil belønne noe så naturlig som å bli anerkjent som et menneske.

Det handler ikke om at jeg ikke synes det er viktig at han ikke lenger er rasist. For det synes jeg. Det handler heller ikke om å sette mennesker opp mot hverandre. Det handler om å ansvarliggjøre alle oss som satt i salen. Det handler om hvilke historier som ser ut til å bety mer enn andre.

Hvorfor ble jeg sittende? Det er flere grunner til det. For det første mener jeg at det var problematisk at han rettet fokus mot personer med innvandrerbakgrunn i salen. Sannheten er at det ikke bare var personer med innvandrerbakgrunn som ble utsatt for det hatet han sto for den gangen. Det var alle som ikke var hvite i huden. I den uttalelsen sier han implisitt at det å være hvit er det samme som å være norsk. Han reduserer altså norskhet til hudfarge og er dermed med på å definere hva det er å være innvandrer (ikke hvit).

Det er mange adopterte som definerer seg som norsk. Det samme gjelder personer som Benjamin Hermansen, født og oppvokst i Norge. Vi var flere rasifiserte til stede på landsmøte. Kanskje var det noen i salen som har opplevd hans hat? Hvis det er tilfelle; tenk hvor ubehagelig det er å få en unnskyldning i plenum, som du ikke vet om du vil ta imot, for så å observere at han får stående applaus for den unnskyldningen.

Vi må forstå at rasisme er et system, selv om det også utføres av enkeltmennesker. Det er systemet vi må bekjempe. Rasisme er et demokratisk problem som angår oss alle. Dette framkommer ikke i intervjuet i Dagbladet. Ei heller da Iversen talte på landsmøte. Han forteller at han klappet hendene da Benjamin Hermansen ble drept. Etter litt refleksjon forteller han at hvis det hadde skjedd i dag hadde han sendt blomster til de pårørende.

Jeg mener det er feil fokus. Det finnes nemlig flere viktige og interessante sider ved historien hans. For eksempel hvordan det var mulig for han å være aktiv i FrP uten at noen fanget opp at han hadde de holdningene? Hvorfor han ikke ble fanget opp som ungdom? Eller hvorfor han som voldelig rasist ikke ble kastet ut av Forsvaret?

Det er nemlig de historiene som er viktige. Det er der vi både kan lære og forebygge den voldelige rasismen og ekstremismen. Hadde han gjort det, ville jeg reist meg opp med de andre i salen.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.