«Jeg var gal av kjærlighet»

- Det vanskeligste var å skrive om mitt kjærlighetsforhold til Johan Borgen. Fordi det var et hemmelig liv, sier Liv Dommersnes som har skrevet en skånselløst ærlig selvbiografi.

«(...)en rank, rødhåret kvinneskikkelse med dansende ganglag (...) Hun gjorde små kast med hodet som fikk håret til å flomme over skulderen. Et sterkt lys strømmet fra huden og øynene, et lys som beskyttet henne og samtidig gjorde henne tydeligere enn andre.»

Da vi leste om skuespillerinnen Rita Lyng i Bjørg Viks «Elsi Lund», var vi ikke i tvil om hvem hun beskrev, vi som vokste opp i strøket rundt St. Hanshaugen. Så vi henne ikke selv?

Liv Strømsted! Skuespillerinnen framfor noen den gang. Ikke bare fordi hun lyste i rollene på Nationaltheatret. Men også fordi hun levde slikt et annerledes og fascinerende liv for oss småjentene. Hun var samboer! Levde med 30 år eldre Olafr Havrevold uten å være gift. Det skulle også ha vært andre menn...

Jeg minner Liv Strømsted om boka. Vi finner den fram. Hun leser.

Blussende.

- Gud, nå blir jeg helt henrykt, sier hun, for lengst Liv Dommersnes. Hun forlot teatret for en ny manns skyld, «en mann jeg var gal av kjærlighet til». Hun giftet seg, flyttet til Stavanger og tok mannens navn som en kappe om sitt liv.

Sødmer og angst

Et liv som har rommet det meste. De store seire ved teatret. Kjærlighetens altoppslukende sødme og sorg. Møtene. Avskjedene. Vennskapet. Gleden, som er hennes vesens egenart. Angst. Alkoholmisbruk. Langvarig opphold i asylene, som hun kaller det. Sjokkbehandlinger.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Nå er dette livet blitt bok. «Alt har sin tid» utkommer i oktober på Gyldendal. Skånselløst ærlig. Hun taler der andre tier om sine liv. Skulle hun først gjenoppleve sitt liv gjennom ordene, kom dette måtte igjen som har styrt hennes liv.

Helt fra den gang hun måtte til teatret. Hun kjempet seg til å avlegge prøve og teatersjef Axel Otto Normann sa: «Det er noe ved Dem». Han rådet henne til å ta timer hos Alfhild Stormoen. Men det kostet penger. Fem kroner uken. Det hadde de ikke i familien Strømsted.

Det ble en svær scene, skriver hun i boka. Hun gråt seg hysterisk.

- Men jeg må ha iakttatt med klart blikk og tindrende bevissthet at dette hjalp. Det var dødelig at jeg ikke skulle få lov, sier hun. Jeg gråt ustoppelig og pappa ropte til meg: Du skal få lov. Og jeg ble hjulpet i seng på barneværelset, og jeg lå utslitt og visste at noe var utkjempet.

Liv Dommersnes er stillere enn vanlig. Vi har møttes mange ganger og latt livet fare gjennom ordene. Hun har gitt av seg selv. Dette strålende, vakre mennesket. Som smitter andre med glede.

- Vakker? Er du ganske vill? Jeg har alltid villet se ut som noen andre. Madonna. Greta Garbo. Være skjær og sart og tidløs. Vakker? Jeg var babyfet og kvisete i klær som var rynket sammen hjemme.

- Si hva du vil, men utstråling har du, uansett.

- Utstråling? Jeg er da ingen lampe heller.

- Så var det bare sjelen din, da, som mennene blusset over og falt for?

Hun ler, oppgitt.

- Det har vel vært skiftende grunner.

Jo da, hun prater i dag også. Men ikke uoppfordret om innholdet i sitt første litterære produkt siden ungpikens såre og jublende dagbøker med lås på.

- Alt står jo i boka min. Nå kan jeg sitte i en ring av stillhet. Dit kan jeg trekke meg inn, når jeg vil.

Smertefullt

I snart halvannet år har Liv sittet ved sitt blå skrivebord hjemme på Majorstua. Omgitt av bøker og kunst, ikke minst malersønnen Svein Bollings bilder, har hun håndskrevet sitt liv. I skiftende årstider med treet utenfor som vitne. Det er blitt stor erindringskunst.

- Har det vært vanskelig å være så ærlig?

- Nei. Selv om jeg til å begynne med trodde jeg kunne skrive om «my life in art». Men av og til ble det grenseløst smertefullt. Jeg måtte gjenoppleve livet enda en gang. Jeg har skrevet, jeg har krabbet på gulvet og grått. Jeg måtte igjennom også de svarte øyeblikk, ned i mørket til sykdom, fyll og fortvilelse, fordi jeg ikke kunne balansere. Men hele tida visste jeg at det ender godt.

- Hva gjorde deg syk, var det savnet av teatret da du forlot det og ble doktorfrue i Stavanger?

- Nei, det ville jeg like sterkt som Ivar Dommersnes.

- Men han ville eie deg?

- Men det ville jeg også. Han var stolt av meg. Men han sa, «er du utro, så dreper jeg deg». Det fylte meg med fryd. Det må du ikke skrive. Forresten, hvorfor skal vi ikke snakke om noe som ikke står i boka. Det var alkoholen som gjorde meg syk. Egentlig trengte jeg ikke alkohol, fordi jeg var svimmel nok i livet. Først drakk jeg fordi det var godt. Jeg tenkte bedre, syntes jeg, kom i slik en vidunderlig tilstand. Så ble det for å dulme uro. Jeg ble først brakende syk, da Ivar ble slagrammet. Den situasjonen klarte jeg ikke. Det ble et nederlag. Ut og inn av asylene. Nå har jeg gjennomvandret alt igjen. Jeg må akseptere at det er meg alt sammen. I dag er min eneste last kaffe, krutt, som jeg kaller det. Jeg er alkoholiker, det ligger i min familie.

Brutalt

- Lillemor von Hanno sa en gang til deg: «Du har alt, du forsyner deg av alt; jeg sier bare, åh, hvor livet engang skal ta deg i nakken. Du skal få føle».

- Jo, kanskje har jeg levd brutalt. Men det var år av mitt liv jeg syntes jeg hadde rett til alt. Følte det ikke som grådighet, og hadde aldri de samvittighetskvaler som jeg hører andre kvinner har hatt. Men skyldfølelse? Jo, seinere i livet. Jeg tror alkoholikere får det, fordi de handler mot bedre vitende.

- Du skriver om alle dine menn?

- Ikke alle. Hun ler.

- Hva var vanskeligst å skrive om?

- Mitt kjærlighetsforhold til Johan Borgen. Fordi det var et hemmelig liv. Jeg kunne heller ikke si til meg selv at det ender godt. Jeg trodde jeg skulle kunne gå utenom Johan Borgen i boka mi. Men nære venner sa jeg måtte. Så var det heller ikke lenger noen å såre. Annemarta, hans kone, er død. Livet ville det ikke slik at vi skulle få hverandre. Jeg kom nok aldri over ham. Jeg har kalt kapitlet om ham «De blå brevenes tid». Brevene er brent. Jeg ville utslette alle spor etter ham. Men inne i meg er bildene sterke. Hun sier det stille.

Det finnes andre minner på trykk. Novellen, «Elsk meg bort fra min bristende barndom» skrev Johan Borgen til henne.

Der hvor hennes egne ord ikke strekker til, bruker hun dikternes. Kapitlet om Johan Borgen avsluttet med den finske dikteren Rabbe Enckell: «Vilka ting kunne väl anklagas?/Vilket hjärta dømas?»

Hun fortsetter i boka: «Jeg kan ikke forklare min vending mot et nytt liv annerledes enn at jeg kjente solen varme igjen. At jeg langsomt og motstrebende og frossen kjente varmen tine meg opp, og at jeg godtok den varmen. Han var på min egen alder...».

Jo, livet fortsatte. Det skulle ennå by henne mye. Fortvilelse. Lykke.

- Det gikk jo slik Lillemor spådde. Livet tok meg i nakken og bøyde meg.

Men i dag er hun igjen like forelsket i selve livet.