- Jeg var nok en kødd

Per Petterson (51) skriver om svik så voksne menn gråter. Forfatteren vet hva det handler om. Han føler selv at han sviktet faren sin.

- Intellektuelt betydde faren min ingenting for meg. Jeg hadde aldri samtaler med ham. Fram til jeg var 12- 13 år, var jeg veldig knyttet til ham, han var en fysisk person for meg. Men etter dette befant vi oss i to verdener, sier Per Petterson.

I HØST HAR PETTERSON

fått sitt gjennombrudd med romanen «Ut og stjæle hester». Fortellingen om Trond T. og faren har til sammen solgt rundt 60000 eksemplar i bokklubb og bokhandel, den er belønnet med Bokhandlerprisen, og romanen er skamrost av anmelderne.

Historien fortelles av Trond, som ser tilbake på sommeren på setra med faren før han forsvant ut av guttens liv. Petterson rører ved ei nerve i mange som leser boka. Daglig mottar han telefoner fra menn som vil snakke om forholdet til sin egen far. Selv mistet Petterson både moren, faren, broren og kusinen i «Scandinavian Star»-ulykka i 1990. Da var faren 78 år gammel, og Petterson 38. Han har ofte tenkt at han hadde god tid til å gjøre opp med faren.

- Det var jeg som parkerte ham. Jeg skulle gjort ting annerledes. Jeg kunne forandret livet hans.

VI SITTER VED

kjøkkenbordet på småbruket Porten i Høland. Petterson har vist oss høner, sauer, katter og hunder. Han har fortalt at han hvert år slakter lam som han selger til forfatterkollegaene Kjell Askildsen og Dag Solstad. Kona Pia har bakt krydderkake, og vi er langt nede i andre kanne kaffe. Petterson har snakket i en time om hvordan boka ble til, om at den nærmest tok kontroll over ham. Han bruker vendinger som «på side 125 skjønte jeg at faren skulle svikte Trond» og at «det bare eksploderte, og jeg lot det skje».

Men nå vil han snakke om hvor viktig det er å ta kontroll over sitt eget liv. «Det er du selv som bestemmer når det skal gjøre vondt» er en hyppig sitert linje fra boka. Setningen faller når Tronds far drar opp brennesler med bare nevene og forbereder sønnen på smerten han vil føle når faren en dag forlater ham.

- Jeg merket at jeg skrev meg opp mot dette temaet. Det jeg mener er at du ikke skal være et offer for andres handlinger. Du skal være sjef i egen butikk. Hvis du ikke selv bestemmer når det skal gjøre vondt, hvem er det som skal bestemme det? Er det de som påfører deg skade?

ALT DETTE BLE

veldig tydelig for Petterson for 13 år siden da «Scandinavian Star» brant i Skagerrak. Han og broren snakket mye om offerrollen i tida etter ulykka.

- Brutter'n var formann i støttegruppa, og vi så hvordan ulykka ble de pårørendes identitet. Hvem er du? Jo, jeg er den som dette har skjedd med. Det ville vi faen ikke være med på i lengden. Vi skjønte at når vi er ferdige med dette, om et par år, så slutter vi. Resten er personlig. Dette skal ikke være vår identitet. Kanskje jeg sårer noen ved å si dette, men jeg kunne ikke la det dominere resten av livet.

- Du tok kontrollen selv?

- Ja, du må det. Du snakker, gråter og bråker, og du får et ekstremt adrenalinkick av det. Du blir urolig, og du vet ikke hva det er. Men du orker ikke å være sånn. Du kan ikke være sånn, vi har ikke så mye krefter. Du må ta en bestemmelse. Du kan ikke holde på på den måten, da dør du.

- Etter to år bestemte du deg?

- Da var det nok. Hver gang du blir spurt om noe, blir du spurt om ulykka. Jeg vil ikke at du skal bruke mye tid på det heller. Men det hører med til min livserfaring, og jeg har fått høyere dødsbevissthet.

PETTERSONS ROMANER HAR

alle denne bevisstheten i seg, og de handler om svik. Men Petterson skriver ikke bøker for terapiens skyld. Han mener at god litteratur skal åpne alle sår.

- Jeg vil at god litteratur skal vekke deg midt på natta og si at verden brenner. Litteratur er ikke terapi. Den skal ta av skorpa så det blør igjen. «Det gjør vondt,» sier leseren. «Fint,» sier jeg da.

I «Ut og stjæle hester» skildrer Petterson det fine, nære forholdet mellom Trond og faren. Petterson tror faren er oppriktig glad i sønnen, selv om han forlater ham.

- Faren tar et valg, men beregner feil. Du er dømt til å velge hele tida, det er veldig smertefullt.

FORFATTEREN SNAKKER

gjerne om forholdet til sin egen far, som var 41 år da Petterson ble født. Med Beatles og Elvis kom den nye populærkulturen, og faren skjønte lite av hva som skjedde.

- Hele arbeiderkulturen var hans kultur, han skjønte i prinsippet ingenting av det som skjedde etter 1945. Da jeg var 10 år, i 1963, så vi Beatles for første gang. Fra da av var hele verden ny. Han klarte ikke å møte det.

Da Petterson kom i tenåra, var det som om de levde i to verdener som aldri møttes. Først etter at faren døde, skjønte Petterson at forholdet kunne vært annerledes. Den eldre broren fortalte at han ofte var innom faren etter jobb.

- Det hadde aldri jeg vært. Det var et sjokk. «I kjølvannet» er skrevet mye på basis av det. Kanskje faren svikter sønnen i den forstand at han ikke deltar i sønnens verden, men det er jo omvendt også. Når sønnen er voksen, er det jo han som skal rekke ut ei hand.

- Tenker du at du skulle gjort noe annerledes?

- Garantert. Jeg har sånn skyldfølelse at jeg kunne skutt meg. Jeg kunne jo gjort livet hans mye mer ålreit de siste ti åra. Jeg hadde både evnen og den intellektuelle kapasiteten til å strekke ut hånda og se hva det dreide seg om. Jeg kunne fått ham til å være glad. Men jeg så ikke at det var i min makt. Kanskje jeg ikke var så interessert i det heller. Kanskje jeg ga faen. Nei, jeg var nok en kødd.

I DAG HAR PETTERSON

to døtre - ei på 21 år og ei på 24 år. Han hører på Coldplay akkurat som den ene datteren. Han synes det er et privilegium å kunne få være så nær dem uten å måtte anstrenge seg. Selv om forfatterens bøker ikke er selvbiografiske, skjønte han tidlig at det var nok stoff å ta av i hans eget liv. Den siste boka er dedisert til svigerfaren Trond som fortalte om en sommer han hadde hatt på setra med sønnen. Det satte i gang Pettersons tanker, resten av historien er diktning.

- Jeg er beskyldt for å være veldig biografisk i alle bøkene mine. Ingenting av det som står er per definisjon sant. Det handler om potensielle liv, om hva som kunne ha skjedd, sier han.

Menn som ringer ham vil ofte fortelle om det uoppgjorte i møte med fedrene. Petterson lytter, har ikke noen fasit, men er glad for at boka har satt i gang tanker.

- Du vet, det vi ikke sier, preger livene våre mye mer enn det som blir sagt.

KOMPISER: - Han er så ålreit kommuniserende, sier Petterson om katten Tito, som har fått revet ut et øye i kamp. Her er de to hjemme på kjøkkenet på småbruket Porten i Høland.
SKAL GJØRE VONDT : - Jeg vil at god litteratur skal vekke deg midt på natta og si at verden brenner, sier Petterson. Han får daglig telefoner fra menn som vil snakke om forholdet til faren sin.