EN FORTELLING OM ABORT: Min historie er ikke unik, men fremdeles relevant. Den er min, og jeg må leve med den, skriver innsender. Foto: Shutterstock / NTB Scanpix
EN FORTELLING OM ABORT: Min historie er ikke unik, men fremdeles relevant. Den er min, og jeg må leve med den, skriver innsender. Foto: Shutterstock / NTB ScanpixVis mer

Debatt: abort

Jeg var oppløst i tårer. Av vesenet jeg hadde i meg, som ville ligne på han

Det eneste jeg klarte å tenke på var å google nettbutikker som selger strikkepinner.

Meninger

For noen år tilbake måtte jeg forklares hva som mentes med å «bruke strikkepinne». Nå har jeg vurdert det, som et helt oppriktig alternativ. Året var 2017, jeg var i begynnelsen av 20-åra.

Samboer, etablert, lykkelig. Alt på stell, alt på plass. Det naturlige neste steget var å få et barn med mannen jeg elsket, og jeg var livredd. Jeg var i ferd med å ta en avgjørelse jeg aldri kunne ta tilbake. Men vi gledet oss over å ha tatt denne avgjørelsen, og jeg sluttet på prevensjon.

Så kom sommerferien, sola og utepilsen. Jeg tror, i retrospekt, at jeg hadde et slags behov for en siste sommer alene i min egen kropp, før jeg skulle dele den med noen. Et siste hurra. Jeg dro på fest.

Hvor mange av disse versjonene har du hørt før? Ung jente på fest, med kjente hun stoler på og har tillit til. Hjemme hos noen, et sted hun føler seg trygg. Svarte hull. Vage minner av en kropp. Jeg husker vekten av han mens han sitter oppå meg. Tyngden da jeg forsøkte å skyve han av. Redselen da han kneppet opp buksene sine. Panikken da jeg fant veien ut av leiligheten, og de våte flekkene av spermrester på klærne mine.

Jeg sa det ikke til noen. Jeg sovnet i drosjen på vei hjem, våknet morgenen etter og trodde på et vis alt bare var et mareritt. Selv om jeg satte meg i bilen og kjørte til den gata, for å se, og å forstå. For å kaste opp på et gatehjørne og gråte. Det var ikke virkelig, og det hadde ikke skjedd meg.

Jeg glemte det faktisk. Mange vil nok synes det er rart, og jeg ville nok gjort det selv, men kroppen og sinnet er et unikt maskineri og jeg var i stand til å velge å aldri fortelle det til noen, legge det bort og å «glemme» det.

Juli 2017. Vi er på ferie. Mannen jeg elsker, og jeg. Vi har brukt eggløsningstester, sluttet med alkohol og tatt vitamintilskudd. På ferien er jeg unormalt sliten og aner at noe er annerledes. En, to, fire og seks tester seinere tør jeg å tro at vi har klart å bli gravide på første forsøk. Lykken, og seieren er stor. Vi er stolte, og deler nyheten med det aller nærmeste venneparet vårt samme dag.

Men noe i meg føles urolig, og jeg vil gjerne vite hvor langt jeg er på vei. Så fort vi kommer hjem kjøper jeg en test som kan gi meg den informasjonen jeg trenger, og den sier at jeg bare er et par uker på vei. Regnestykket får svetten til å sile, og jeg bestiller legetime.

Kveldene før legen ringer med resultatet gråter jeg. Hysterisk. Jeg er utrøstelig og ingen forstår hvorfor. Det er fremdeles uaktuelt å fortelle noen hva jeg har vært utsatt for, og jeg håper så intenst at legen snart skal ringe med gode nyheter. Og det gjør han. Jeg er allerede nesten åtte uker på vei, ikke tre, som jeg opprinnelig trodde. Livet går igjen tilbake til normalen.

I uke 10 bestemmer vi oss for å dele nyheten med de aller nærmeste i familien. Det første barnebarnet skal komme til verden. Du kan se for deg hvor stolte vi alle er, og hvor mange lykkelige tårer vi tørker.

Uke 12. Den første ultralyden. Før vi gjør det helt offentlig trenger jeg en eller annen form forsikring. Dagene har aldri gått så sakte som de gjør fram til den timen. Og minuttene har aldri gått så fort som etter. For jeg er ikke 12 uker på vei likevel. Blodprøven min fastlege tok har ikke gitt de riktige svarene. Sannheten, med sikkerhet, er at jeg ble gravid den uka i sommerferien. Mest sannsynlig den kvelden jeg ikke vil huske, og fremdeles får pusteproblemer av å tenke på. Men jeg sier ingenting.

Dagen etter reiser mannen min bort, og jeg er alene. I ettertid klarer jeg ikke helt å huske hvordan det gikk for seg, men jeg husker at jeg sto på badet, oppløst i tårer. Kvalm, av meg selv. Av vesenet jeg hadde i meg. Barnet jeg så sårt ønsket meg, som kom til å se ut som han. Han jeg skulle ønske jeg aldri kjente, og som jeg aldri kommer til å glemme ansiktet på.

Hårfargen, øyefargen. Jeg så for meg et barn som så ut som han. En hemmelighet jeg mest sannsynlig ikke kom til å kunne holde for meg selv, og en avgjørelse som kom til å definere hele mitt, og et barns liv. Alternativene var for meg i øyeblikket få. Å fortelle noen om dette var uaktuelt. Å føde barnet var uaktuelt. Det eneste jeg klarte å tenke på var å google nettbutikker som selger strikkepinner.

Det har gått nesten halvannet år siden jeg tok til fornuften, og ringte det jeg i ettertid vil beskrive som en reddende engel, men som i virkeligheten var gynekologen min, og fikk all den nødvendige hjelpen. Kort tid etter gjennomførte jeg en abort.

Jeg la alle kortene på bordet for mannen jeg bor sammen med, og vi kom oss gjennom dette – sammen. Menneskene rundt oss tror fremdeles vi mistet barnet vi skulle ha, og det er bare et fåtall helsepersonell som vet den virkelige historien.

Jeg klarte ikke engang si det til legene jeg møtte den utrolig vonde dagen på Ahus.

Uten muligheten til å velge å avslutte svangerskapet etter den ultralyden i uke 10 hadde livet mitt sett helt annerledes ut. Jeg var sykemeldt i to uker, før livet gikk tilbake til hverdagen. En mulighet til en ny start. I dag er jeg frisk, jeg har en hektisk og spennende jobb, jeg er gift, jeg eier egen bolig og egen bil.

Foran meg har jeg alle verdens muligheter, sammen med et menneske og en familie jeg ønsker å tilbringe resten av livet mitt med. Alternativet er vanskelig å se for seg, og forferdelig vondt å tenke på. Et uønsket barn, et potensielt ødelagt ekteskap. Tre liv endret til det utenkelige og uønskelige.

Min historie er ikke unik, men fremdeles relevant. Den er min, og jeg må leve med den. Det er vondt, men dette skal ikke definere meg. Jeg får frysninger av å tenke på at andre, som meg, i generasjonene før meg gikk for strikkepinnealternativet.

Det er ikke lenger siden enn 1965 at siste kvinne døde som følge av en illegal abort i Norge. Det er viktig å ha i bakhodet når KrF har programfestet at de «vil erstatte dagens abortlov med en lov som sikrer livsrett for ufødt liv».

I diskusjonen om seinabort blir det framstilt som om vi snakker om bortskjemte karrierekvinner som bare har somlet før uke 12, eller ikke gidder å føde noe annet enn en perfekt baby. Det kunne ikke vært lenger fra sannheten. For de færreste er seinabort en ønsket utvei, men det er en helt nødvendig utvei for noen.

I Norge i 2018 bør ikke politikere snakke på en måte som bringer ytterligere sten til byrden for kvinner som allerede er i en altfor vanskelig situasjon. Og de bør slett ikke gjøre terskelen for seinabort høyere enn den allerede er.

Dagbladet kjenner til kvinnens identitet.