ERNERGISK:Margit Sandemo er 86 år gammel, men fremdeles glad i action. Til sommeren drar hun til Island for å rafte slik hun har gjort mange ganger før.  Lars Eivind Bones
ERNERGISK:Margit Sandemo er 86 år gammel, men fremdeles glad i action. Til sommeren drar hun til Island for å rafte slik hun har gjort mange ganger før. Lars Eivind BonesVis mer

- Jeg var på grensen til sinnssykdom

Margit Sandemo (86) har solgt millioner av bøker, men har kvidd seg for å skrive om drapet og voldtektene i sitt eget liv.

||| SKILLINGE (Dagbladet): —Det har vært jævlig ubehagelig og jævlig morsomt å skrive boka. Jeg har ikke hatt lyst til å dykke ned i de mørke sakene, men tiden var vel moden for å gjøre det nå, sier Margit Sandemo og pirker i bordflaten.

—Ja, du får bare sensurere banningen altså.

Dramatisk liv Dronningen av kioskromaner sitter ved stuebordet på det lille stedet Skillinge i Sverige. Huset deler hun med datteren Tove, to hunder og en katt. Kvinnen bak «Sagaen om Isfolket» har sagt nei, og «det kommer ikke på tale», hver gang noen har bedt henne skrive om sitt eget liv. Denne uka kommer likevel selvbiografien «Livsglede» i butikkene.

Tittelen er ikke opplagt, for boka er til tider kraftig lesning. Tre innleggelser på psykiatrisk sykehus, voldtekter, spontanaborter og hukommelsestap er med. Særlig en hendelse har satt dype spor.

Drepte voldtektsmannen —Det er spesielt dette med at jeg drepte denne mannen.

Margit Sandemo tror at hun må ha vært 11 eller 12 år gammel. To ganger hadde hun opplevd å bli voldtatt. Den tredje overgriperen, en omreisende kremmer, hevder Sandemo at hun drepte med en stein.

« ... mitt raseri mot denne tredje mannen som forsøkte å trenge inn i meg med all den antakelig lusete skitten sin, var så voldsom at alle mine krefter våknet til live. Tre onde menn i en. Jeg klarte å dytte han vekk, til siden, men han ga seg ikke, han til og med lo. Ved hodet mitt var det en varde som markerte fjelltoppen. Jeg grep en sten fra den, den var tung, men smal og skarp, og jeg slo den i hodet på ham med all min styrke, forblindet av raseri.»

- Jeg slo bare en gang, men det var en stor og spiss sten, forteller Sandemo.

«Blod og hjernemasse fløt ut over sortimentet hans av billig juggel. Syk av en mengde ulike følelser ble jeg stående og skjelve over hele kroppen.» Liket skal hun ha rullet ned i en kløft. Hun vet ikke hvem mannen var, eller om han noen gang ble meldt savnet. Først femti år etter fortalte hun om det angivelige drapet. «Mørket», et slags minnetap, har hjulpet henne gjennom de tøffeste opplevelsene, og det var som voksen hun begynte å huske de mest dramatiske episodene.

«Å gå tilbake til disse redselsminnene nå, å rive opp og beskrive alt i detalj, har vært en skjærsild,» skriver hun.

—Hvordan kan du være sikker på at det virkelig har skjedd?

—Hvorfor skulle jeg ha funnet på noe så grotesk? Alt som står i boka er sant, men jeg har ikke skrevet hele sannheten. Noe må jeg holde for meg selv.

—Asbjørn ble min styrke «Livsglede» handler også om de gode minnene. Sandemo forteller på humoristisk vis anekdoter, og historier fra oppveksten og livet i Norge og Sverige. Som 21 åring traff hun sin kommende ektemann Asbjørn.

—Jeg var på grensen til sinnssykdom, men Asbjørn ble min styrke. Jeg måtte bare legge det vonde bak meg. Han var så pen da han var ung, sukker Sandemo.

Et hjerteinfarkt tok Asbjørn fra henne etter 54 års ekteskap. Fremdeles kan hun føle at han er med henne.

 —Jeg håper at jeg får treffe ham igjen, men jeg er ikke sikker. Man skal la de døde være i fred. Jeg har ikke tro på spiritisme, sier Sandemo.

 —Hvordan klarer man å gå videre etter å ha opplevd slike overgrep?

—Jeg har kommet over det, men det preger meg fremdeles. Jeg har veldig vanskelig for å klemme mennesker, og erotikken har vært totalt borte. En av voldtektsmennene ødela meg fysisk.

—Jeg er en gammel sjel Sandemo spiser fish and chips på den lokale kroen. Hun er småspist og tar som vanlig med seg restene i en doggybag til hundene. Ingen kan beskylde henne for å ikke by på seg selv. I mange år har hun snakket åpent om at hun ser ting som få andre ser; Gjenferd, underjordiske, UFO-er og ikke minst hjelperen og skytsånden Virgil.

—Jeg pleier å sammenlikne det med det å ha gehør. Det er bare visse mennesker som har det. Jeg lever dels i denne verden, dels i den verdenen jeg skriver om, og dels i de andre dimensjonene som finnes rundt oss, sier hun.

Ved hjelp av regresjon hevder hun også å ha gjenopplevd 14 tidligere liv. Da var det nok. Sandemo kommenterer tørt at hun ikke «orket tanken på å dø flere ganger».

—Jeg vet at jeg er en gammel sjel. Neste gang tror jeg at jeg kommer til å bli en hjelper, slik som Virgil, sier hun.

Flere ganger har hun opplevd såkalte nære døden opplevelser. Sterkest av alt da hun fødte datteren Tove.

—Da har jeg befunnet meg i et voldsomt lys. Jeg har kjent varme, kjærlighet og trygghet. Jeg har vært som en slags energi mellom død og gjenfødelse, forklarer Sandemo.

Produktiv Få forfattere er like produktive som 86-åringen. Siden debuten som 40-åring har hun rukket å skrive nærmere 180 bøker, og «enda er det ingen bremser». Nå om dagen er det«I død og lyst», en romantisk grøsser fra Dolomittene, som hamres ned på skrivemaskinen.

—Liker du oppmerksomheten?

—Jo da, Jeg er en gammel linselus. Men jeg er mest av alt rotete. Og så vil jeg at det skal skje ting hele tiden, at det er action. Jeg angrer ikke på noe. Anger er bortkastet energi, sier Margit Sandemo.
Til sommeren drar hun til Island for å rafte.