FRIGJØRING: Det var først etter lang tid Mina Bai kom over skammen over jomfruhinnen. Foto: Torbjørn Berg / Dagbladet
FRIGJØRING: Det var først etter lang tid Mina Bai kom over skammen over jomfruhinnen. Foto: Torbjørn Berg / DagbladetVis mer

Jomfruhinne, skam og frigjøring

Jeg var selv en hjelpesløs jente i et samfunn som dyrket jomfruhinnen

Husk at du ikke er alene, du fortvilte og hjelpesløse jente. Jeg har også vært der, skriver Mina Bai.

Meninger

På NRK Ytring søndag 28. august beskriver Isra Zariat hvordan norske leger skriver ut jomfruattester til bekymrede muslimske foreldre. Legen Therese Kristina Utgård avslører at hun på nettsiden «Klara Klok» flere ganger i uken besvarer jomfruhinne-spørsmål fra unge muslimske jenter som på nettsiden får lov til å være anonym.

For meg som kommer fra en kultur der jomfrudommen dyrkes til det sykelige, har dette vært vond lesning, det blir for personlig. Jeg var selv en av disse hjelpeløse jentene.

For 23 år siden bodde jeg på asylmottak og det var ingen hjelpetelefon å ringe til. Som ung, stolt jomfru ble jeg til og med fornærmet da min advokat spurte om jeg hadde barn. «Jeg er ikke engang gift,» svarte jeg sint.

Mina Bai i Iran i 1986.
Mina Bai i Iran i 1986. Vis mer

På asylmottaket traff jeg en jevnaldrende gutt fra Iran og det oppsto en heftig forelskelse. Jeg hadde rømt fra Khomeinis sykelige kjønnsapartheid, et samfunn der selv det å sitte ved siden av en mann på offentlig buss, var forbudt.

Det var utrolig spennende å ha kontakt med en kjekk mann av motsatt kjønn. Jeg kontrollerte meg selv så godt det lot seg gjøre, men i et klumsete hett moment tok følelsene styringen.

Jeg glemmer aldri den store tomheten etterpå. Forvirret og skremt lette jeg etter bloddråper på lakenet mens tårene sprutet. Jeg skulle aldri bli en hvit, ren brud. Ingen mann skulle gifte seg med meg.

Hele livet var jeg blitt fortalt hvor viktig jomfrudommen er. Menn representerte ikke det annet kjønn, de var rovdyr og overgripere. Sex utenfor ekteskap betød overgrep. Det fantes ingen gjensidighet i en forelskelse, bare utnyttelse av kvinner som ikke hadde moral og styrke nok til å stå imot det onde.

Jeg jaget ut den gutten og sto tilbake med en sorg større enn mitt hjerte. Tomheten inntok meg, jeg var en ballong uten luft. Følelsen av urenhet kunne ikke vært større om det hadde vært voldtekt, jeg var skitten som halvspiste matrester etterlatt av løshunder. Synden skulle straffes av Gud.

I min skam lovet jeg aldri å gifte meg, aldri skulle jeg avsløre min stygge hemmelighet. Jeg hadde ikke oppholdstillatelse, frykten for å bli sendt tilbake til helveteskulturen jeg kom fra, ga meg søvnløse netter. Jeg hadde fått med meg litt om at Norge var et fritt land for kvinner og jeg håpet å få bli, jeg håpet det ville gi meg bedre sjanser.

Det tyngste var selvbebreidelsene, jeg var jo ikke kommet til Norge på grunn av umoral og sex, men på grunn av forfølgelse. Men bare kroppen befant seg i Norge, mentalt var jeg fremdeles i Iran.

Det tristeste var ensomheten, jeg hadde den mest forståelsesfulle broren i hele verden, men selv ham kunne jeg ikke dele historien med, skammen fra kulturen var for stor.

Dagen jeg fikk opphold i Norge var en av de beste i mitt liv. Det ga meg mulighet til å gjenoppbygge meg selv. Men det tok lang tid og jeg mistet mange år av min ungdom.

Jeg levde i sølibat av frykt for å avsløre hemmeligheten. Jeg ba, jeg grublet, jeg klandret meg selv, men etter hvert kom den nye kulturen meg til hjelp. Den ga meg styrke til å bekjempe de negative følelsene og ta kontroll over livet. Jeg traff en hyggelig iransk mann som ga blanke blaffen i jomfruhinnen. Vi ble forlovet, men en trist skjebne skulle senere skille oss ad.

Grunnen til at jeg deler denne svært personlige historien er å hjelpe andre i samme situasjon. Husk at du ikke er alene, du jente i samme situasjon som jeg var den gang. Mange har vært der. Vi kjenner fortvilelsen og hjelpeløsheten.

Presset er stort nå, men en dag vil det hele virke som en absurd drøm, en meningsløs bekymring. I Norge har du et hjelpeapparat som millioner av jenter kan misunne deg. Du kan bryte deg løs. Vi skal ikke la oss underordne det matriarkatet og patriarkatet som holder liv i denne motbydelige kulturen. Vi skal komme seirende ut av det.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook