NÅDELØST: «Norsk asylpolitikk er en symbolpolitikk der levende mennesker brukes som symbolsk materie. De skal behandles hardt og nådeløst for at alle andre mulige asylsøkere skal forstå at det ikke er noen vits i å komme til Norge», skriver kronikkforfatteren. Foto: Norsk Filmdistribusjon
NÅDELØST: «Norsk asylpolitikk er en symbolpolitikk der levende mennesker brukes som symbolsk materie. De skal behandles hardt og nådeløst for at alle andre mulige asylsøkere skal forstå at det ikke er noen vits i å komme til Norge», skriver kronikkforfatteren. Foto: Norsk FilmdistribusjonVis mer

Jeg vet hva jeg er redd for

Det er ikke så rart at vi vil beskytte oss selv og vår egen velstand.

En formiddag kjøpte jeg Folk er folk, et gatemagasin som blir utgitt for å spre informasjon om romfolk i Norge. På forsiden står det at minimumsprisen er femten kroner, men det er mulig å betale mer, det gir litt større inntekt til selgerne. Jeg hadde hundreogfemti kroner i lomma og rakte femtilappen til selgeren. Han så at jeg sto med to sedler i hånda og prøvde å overtale meg til å gi ham hundrelappen også. Jeg syntes femti kroner var nok, men han ga seg ikke, han gikk etter meg på fortauet og argumenterte. Han var aggressiv, og jeg ble støtt; hvordan kunne han oppføre seg sånn når jeg ville gi ham penger? Etterpå tenkte jeg at han var en dårlig representant for folket sitt, han bekreftet de fordommene mange har mot romfolk, han ødela for andre.

I mange år unngikk jeg tiggere. Jeg krysset gata for å slippe å bli konfrontert med de framstrakte pappkoppene. Lenge mente jeg dessuten at det var feil å tigge, politisk feil, at det burde være unødvendig å tigge i et land som Norge, at de offentlige velferdsordningene er til for å fjerne individuell armod, og at den som gjør seg til tigger underminerer kollektive ordninger. Nå tenker jeg at jeg først og fremst var redd. Andres lidelse er ubehagelig på nært hold; derfor var jeg imot tigging.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Fortsatt synes jeg det er vanskelig å gå forbi hun som former hendene til bønn og jamrer etter meg. Jeg ser henne ofte, hun sitter alltid på det samme stedet. Noen timer på formiddagen er hun borte, jeg vet ikke om hun går et sted for å spise eller stikker seg vekk for å være alene. Hvis det var jeg som satt der måtte jeg gått for meg selv flere ganger om dagen, antakelig. Enda vanskeligere er det med han som sitter med en badevekt foran seg. Han tilbyr meg en tjeneste jeg ikke vil ha, men badevekta gjør det kanskje lettere for ham å sitte der. Jeg går fort forbi ham likevel.

Jeg går like fort forbi hun som sitter med et innrammet fotografi av barna sine foran seg. Jeg vet ikke om det er hennes egne barn, forresten, men hva så, hun sitter der selv og trenger sikkert pengene. Etter å ha gått forbi henne tre dager på rad snur jeg og slipper tolv kroner i koppen hennes. Jeg får en ydmyk takksigelse, men hun ser ikke på meg, og jeg tenker at hun godt kunne vært litt mer oppriktig, litt mer ektefølt i sin takknemlighet når jeg endelig har gitt henne noe. Først etterpå går det opp for meg hvor urimelig denne flyktige følelsen er. Den dro gjennom kroppen min og liknet forakt. Hvor mange slike streif av engstelse og selvrettferdighet går gjennom meg uten at jeg merker det engang?

Jeg er splittet i forhold til diskusjoner om innvandring og asylsøknader. Prinsipielt mener jeg at de enorme forskjellene mellom ekstremt rike og ekstremt fattige må utjevnes, og at rike land har et spesielt ansvar for å bidra til å minske de groteske forskjellene. Samtidig nyter jeg godt av å bo i et rikt land, det gjør livet lettere for barna mine, og jeg blir redd ved tanken på at den norske staten skal oversvømmes av flyktninger slik den norske regjeringen hevder at det er fare for. Jeg er redd for at skolene skal bli dårligere, og at alle andre offentlige velferdsordninger forringes om vi blir for mange som skal dele på godene. Jeg skammer meg over å være redd for å dele med andre som trenger det sårt. Likevel virker det beroligende for meg (men også motbydelig), at Jens Stoltenberg og hans justisministere og statssekretærer snakker så alvorlig om å beskytte det de kaller «asylinstituttet».

Asylinstituttet er et merkelig ord, det blir kanskje brukt for å antyde at norsk asylpolitikk er et slags sykehus, der de som virkelig trenger det kan få komme inn, mens de andre må holdes ute for at instituttet ikke skal bryte sammen.

Følg oss på Twitter

For min del hadde jeg ikke fått med meg at det finnes noe som kalles asylinstitutt før jeg leste Rune Berglund Steens «Svartebok over norsk asylpolitikk». Det er en viktig bok, den viser hvordan norsk politikk overfor asylsøkere har hardnet betraktelig siden 1999. Den tøffere norske linjen begynte etter at Danmark ble et innvandringsfiendtlig land, den ble merkbar under Bondevik II-regjeringen, men ytterligere skjerpet under Stoltenbergs regjeringer. I åra 2008-2009 ble det strammet inn overfor mindreårige asylsøkere.

Den som leser Berglund Steens bok vil også få en tankevekkende innføring i hvordan språket brukes for at innvandringspolitikken skal se nødvendig og rimelig ut. Uttrykket «papirløs» er så vanlig at alle tror de vet hva det betyr. Men det å være papirløs betyr ikke at du mangler identifikasjonspapirer, det betyr bare at du mangler oppholdstillatelse i Norge. Videre: I en periode (2001-2002) karakteriserte UDI 37 prosent av asylsøkerne som «grunnløse». På samme tidspunkt begynte man å snakke om «innstramminger», «skjerpelser», og om å «bli tøffere». Den samme logikken kom til uttrykk da Knut Storberget snakket om å «bli hardere i klypa», og da Pål Lønseth kalte det «en viktig signaleffekt» at barn ble oppbevart på ventemottak til de ble 18, slik at de kunne sendes ut av landet.

Norsk asylpolitikk er en symbolpolitikk der levende mennesker brukes som symbolsk materie. De skal behandles hardt og nådeløst for at alle andre mulige asylsøkere skal forstå at det ikke er noen vits i å komme til Norge. Tenk på det en gang til. Det betyr at barn for eksempel utsettes for lidelse fordi det er i den norske statens interesse å utsette dem for lidelse.

Geir Gulliksen. Foto: Erlend Aas / NTB Scanpix
Geir Gulliksen. Foto: Erlend Aas / NTB Scanpix Vis mer

Jeg skammer meg over min egen redsel når jeg leser Berglund Steens bok. Det samme skjer når jeg ser Margreth Olins film «De andre». Filmen viser øyeblikk av uforståelig lidelse, der unge gutter utsettes for et fiendtlig og traumatiserende byråkrati. Men i motsetning til Olin er jeg redd for de andre, de fremmede. Jeg er ikke redd for de forsvarsløse afghanske brødrene som sendes fra ventehjem til ventehjem, men jeg er redd for asylsøkere som virker voldelige og farlige. «De andre» er en modig film som søker sannheten; den viser at noen av dem som søker politisk asyl i Norge har begått kriminalitet og kan være uforutsigbare. Jeg ser på en av de unge mennene Olin følger fra han slipper ut av fengselet i Norge og sendes til Irak. Derfra kommer han seg til Aten, der han prøver å flykte inn i Italia og nordover igjen. Ønsker vi at unge menn som kan bli voldelige skal gå omkring i gatene? Det er slike spørsmål de seinere årenes norske regjeringer har fått oss til å stille, og det er den norske asylpolitikken som har fått oss til å tro at vi står overfor en slags invasjonstrussel fra fattige land.

Men gjør vi det? Rune Berglund Steen viser at Norge ikke har flere asylsøkere enn andre rike land i Nord-Europa. Antallet asylsøkere synker ikke nevneverdig når politikken blir hardere; det er bare lidelsene som øker.

Det er ikke så rart at vi vil beskytte oss selv og vår egen velstand. Å ta vare på seg selv og sine er en basal refleks, en av de første følelsene som oppstår. Jeg vet hva jeg er redd for, men jeg vet også at redselen ikke kan brukes til noe. Det er ikke den som bringer oss videre. Det er ikke den som skaper et samfunn.