SKREV TIL DET SISTE: Odd Børretzen skrev et helt nytt forord til ei bok som han etter planen skulle lansere forrige uke. Det rakk han aldri. I natt døde han, 85 år gammel.
Foto: AGNETE BRUN / Dagbladet
SKREV TIL DET SISTE: Odd Børretzen skrev et helt nytt forord til ei bok som han etter planen skulle lansere forrige uke. Det rakk han aldri. I natt døde han, 85 år gammel. Foto: AGNETE BRUN / DagbladetVis mer

«Jeg vet ikke hvor jeg skal denne gangen, men jeg vet jeg skal reise langt»

Les Odd Børretzens egne ord om livet og døden.

(Dagbladet:) Odd Børretzen døde i natt, etter en måneds sykeleie. Han ville blitt 86 år 21. november.

Forrige uke skulle han ha lansert boka «Helt all right», men han måtte avlyse lanseringen etter å ha blitt innlagt på sykehus med lungebetennelse.

I boka, som er en samling av Børretzens beste tekster, har han blant annet illustrert og skrevet et nytt forord. Her tar han for seg sitt eget liv, og hans eget forhold til døden.

Her kan du lese Børretzens egen tekst, gjengitt med tillatelse fra Juritzen forlag:

Et forord - sett bakfra
«Jeg skulle gjerne hatt noe viktig, begeistret og klokt å skrive, nå når jeg er blitt gammel, og alle gamle er jo kloke, påstås det, fordi de har så mye erfaring. En påstand som herved kan avsannes. Vi har nok erfaringer, vi gamle, men lærer vi noe av det?

Vi er blitt rike, siden jeg begynte å skrive. Jeg synes det er bekymringsfullt at vi bruker vår nye rikdom til for eksempel å sende dødbringende jagerfly til land vi nesten ikke vet hvor er. Til tross for all vår erfaring burde vi vite at vold kan ikke fjerne vold. Krig kan ikke hindre en krig. Dette er jeg forarget over, men jeg oppdager til min skrekk at jeg er mer forarget over at jeg i går kjøpte en boksåpner som var så godt emballert og lå i sin lille formstøpte kiste av skuddsikker plast. Jeg brukte 20 minutter, en tollekniv og en saks som ble ødelagt, for å komme inn til denne boksåpneren. Det er en tilfeldighet at jeg ikke skar over en eller flere pulsårer. Og det ergret meg mer enn jagerflyene.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Da jeg vokste opp (på Grorud og senere i Oslo by), da jeg vokste opp, var kongeriket Norge ca. 20 år gammelt. Kongeriket Norge og jeg vokste opp sammen, kan man si. Og ettersom et helt kongerike bruker mer tid på å vokse enn et levende menneske, ble vi snart jevngamle, Kongeriket Norge og jeg, og nå er Kongeriket kommet så langt i utviklingen som til noenlunde voksen alder, mens jeg har reist på toget med Honnørbillett i mange år.

Kongeriket og jeg har opplevd litt av hvert, gode år og dårlige, kriser og de harde 30-åra. En hel krig opplevde vi sammen, og vi var et av de fattigste land i Europa. Vi har funnet olje sammen og blitt rike sammen, og vi ble arrogante og ganske uspiselige sammen. Brautende og et av de rikeste land, ikke bare i Europa, men i den ganske verden, og vi ble ikke mer sjarmerende av den grunn.

Norge har skiftet ansikt mange ganger i løpet av min levetid. Da Kongeriket og jeg begynte vår reise mot døden, var Norge ennå et bygdefolk. Selv vi som bodde i by, hadde, de fleste av oss, besteforeldre på «landet», og vår moral var bygdas moral. Jeg kjente ingen som hadde do inne, og jeg kjente ingen som hadde et rom som het «badet». Antitranspirasjonsmidler var ikke oppfunnet. Så vi luktet sikkert ikke godt. Men det var ikke så farlig, for vi luktet omtrent det samme alle sammen, så vi kjente det ikke.

Jeg kjente bare en som hadde egen bil, nemlig en inngiftet onkel i Stavanger, som etter sigende eide en Opel, men ingen hadde sett den, så vi var ikke sikre på om denne Opelen var bare skryt (det var som sagt en inngiftet onkel). De fleste, i hvert fall jeg, hadde masse onkler og tanter som bodde i Amerika. De sendte kort før jul, og på kortene sto: «Merry Xmas And A Happy New Year.» Men bortsett fra disse usynlige onklene og tantene i Amerika kjente jeg ingen som noen gang hadde vært utenfor Norges grenser. Sjøfolk reiste jo i den store verden, men jeg kjente ingen sjøfolk. Jeg tror ikke det bodde sjøfolk på Grorud. Vi var, som sagt, et fattig folk. Etter vår standard i dag lå vi antagelig under det som i våre dager heter «fattigdomsgrensen», men vi visste det ikke selv.

Kongeriket og jeg opplevde en krig og ble voldtatt av en sinnssyk, brutal, bloddryppende pasient og hans primitive medløpere. Vi ble styrt av terror. I fem år var Norge et rettsløst land, og vi lærte å hate.

NY BOK: Odd Børretzen har samlet sine beste tekster i ei ny bok. Han rakk aldri å lansere boka før han døde. I boka har han også skrevet et helt nytt forord, som du kan lese her. Foto: Juritzen forlag
NY BOK: Odd Børretzen har samlet sine beste tekster i ei ny bok. Han rakk aldri å lansere boka før han døde. I boka har han også skrevet et helt nytt forord, som du kan lese her. Foto: Juritzen forlag Vis mer

Freden kom som et under den våren, og vi ble et lykkelig folk med en vanvittig tro på fremtiden, og for første gang i vår historie var Norge samlet i ett rike.

Vi var ennå fattige, men alt trodde vi ville bli storartet, og under OL i 1952 tok Stein Eriksen gull i Slalåm og Utfor. Jeg var der og så Bergmann vinne Hopp, og det norske folk var et stort, begeistret vesen på sletta, et begeistret norsk dyr som ropte med én munn: «Jaaaaaaaa!» Vi var et folk av vinnere i 1952, på vei oppover mot nye høyder. Snart skulle alle ha bil, og amerikanske tenner. Vi elsket ennå Amerika i 1952, men vi var fremdeles et bygdefolk med mindreverdighetskomplekser, men så fant vi olje på havets bunn og ble rike.

I løpet av to tredjedeler av mitt liv forandret vi oss fra å være et av de fattigste land i Europa, med komplekser, til å bli det rikeste uten komplekser. Fra å være et sparsommelig, nøkternt folk ble vi et folk av forbrukere. Vi var sikre på at vi var det beste landet, med de beste skoler, de beste sykehus, og vi var ikke lenger et bygdefolk med bygdefolks moral og vaner og levevis. Og jeg, som var ganske gammel alt da, visste ikke hva jeg skulle tro, og merket at bygdefolks leveregler og moral satt i meg mer enn jeg hadde vært klar over. Vi, de fleste av oss på min alder, hadde fått bygdeloven inn med morsmelken. Vi hadde arvet den fra våre foreldre som hadde arvet den fra sine foreldre som hadde arvet den fra sine og så videre i all uendelighet bakover. Det vi hadde lært, var at du skal leve sparsommelig, du skal ikke klage, du skal ikke tro du er noe, du skal ikke skryte, du skal være gjestfri, du skal ikke bedrive kjønnsliv før du er gift, for det er SYND — Gud ser deg. En masse utmerkede regler som passer godt for et fattig samfunn, og sikkert ikke skadelige selv om vi er blitt rike, men jeg tilgir aldri mine foreldre og deres foreldre og hele bygdeloven for at de innførte begrepet SYND i barneoppdragelsen. Hva er synd? Er det synd å bite negler? Og jeg tilgir dem heller ikke at de innførte Vår Herre som så alt. Vi ble innpodet med et vell av dårlig samvittighet alt fra toårsalderen og mange av oss har den dårlige samvittigheten ennå, og noen beholder den livet ut. Vårt kjønnsliv ble gjort syndig og skammelig, mens det egentlig er noe av det vakreste og mest kjærlighetsfulle vi kan oppleve. Bygdeloven gjorde manges kjønnsliv til en nattens skam. En kjærlighetsakt kan vise ømhet bedre enn noen annen handling.

Jeg forstår etter hvert at jeg ikke hører hjemme i vår nye forbrukerverden. Den nye verdens barn har større lystbåter enn i fjor. Deres biler er blankere, og deres hjem er fulle av elektronikk, og jeg er blitt meget gammel. Og jeg ser med forbauselse at jeg har gamle menns bekymringer for vår nye blanke verden. Den nye verdens barn føler nok ikke angst for Vår Herre og synes nok ikke at de skylder Ham noe, men de føler kanskje angst for banken, at de skylder den — banken — noe. Eller gjør de det? De ser ikke bekymret ut. De trimmer
og jogger og ser sunne og friske ut. De har litt stress, men kan kjøpe et cruise i Middelhavet, så går det over. Ifølge vår nye moral er det blitt en plikt å kjøpe og en plikt å kaste, for gjør vi ikke det, går næringslivet konkurs, og den nye verdens barn kjøper ny  mobiltelefon når det er kommet en med tøffere farger, og den etterlater seg et hav av kasserte komfyrer, pc-er, mobiltelefoner, klær, og sånn må det være, sier de. Jeg kan ikke skrive, hverken satirisk eller nedsettende eller begeistret, om fenomen som skjer i en verden jeg ikke kjenner. Jeg har oppdaget at jeg ikke tenker noe videre på verden eller på fremtiden. Det er ikke min verden eller min fremtid. Det har nemlig skjedd i løpet av mitt liv at jeg er blitt meget gammel og har annet å tenke på.

Mitt forhold til døden tror jeg at jeg deler med William Shakespeare. Han sier i hvert fall et sted: «Vi er omgitt av søvn.» Sånn er mitt forhold til døden. Men kanskje jeg tar feil? Det gjør jeg stadig. Jeg har skrevet en visetekst om en seiltur:

Jeg skal ut og seile bror, sånn som 100 ganger før. Jeg tror jeg har fått alt om bord: brød og vin og visakort, røyk og øl og smør.
Jeg har gjort det før, min venn, nå drar jeg ut igjen.

Jeg vet ikke hvor jeg skal denne gangen, men jeg vet jeg skal reise langt, kanskje sovner jeg der ute, og båten seiler for vind og strøm. Så våkner jeg kanskje etter et par hundre år i en saftiggrønn fjord. Jeg finner en havn. Der sitter kanskje avdøde Joshua Slocum. Den første mann som seilte alene rundt jorda, og som i november 1909 dro ut på sin siste ferd, og ingen levende har sett ham siden, men jeg skal kanskje se ham?

Og Joshua Slocum sier kanskje: "Howdy Sailor. I am your harbor master, finn deg en plass på utstikker 9, there you can stay, welcome, Sailor, to Paradise Bay."»

Skriv din siste hilsen til hele Norges Odd Børretzen i vår kondolanseprotokoll.