ZZ Top spilte på Plenen på onsdagens Bergenfest.

Foto: Tor Erik H. Mathiesen
ZZ Top spilte på Plenen på onsdagens Bergenfest. Foto: Tor Erik H. MathiesenVis mer

«Jeg vet ikke om det å ha en trommis som hele konserten ser ut som som han har tenkt å daue, er den rette strategien»

Men ZZ Top var topp nok.

KONSERT: Det tok tid å finne frem til ZZ Top. Jeg begynte å følge aktivt med på musikk sånn utover tidlig/midt på 80-tallet (jeg er født i ‘77). Da var det «Afterburner», synthbass og midi-trommer; en samling relativt røde flagg for et svært ungt, og musikalsk sett lite raust metalhode. Jeg registrerte skjegg, solbriller, hot rods og bikinidamer (ikke engang det var spennende da, kun metal - things done changed).

Så går det et par tiår, man blir litt eldre og går lei av bare metal  - det som er så fantastisk med musikk er at det er en tilnærmet uendelig horisont bakover å utforske. Å oppdage ZZ Top var en åpenbaring i så måte; tett, riff-intensiv blues-rock med heavy-innslag. Joda, jeg liker de tre første best (jeg er ikke helt sinnsyk), men jeg har en (metal-)defekt som gjør at jeg ikke automatisk elsker alt gammelt og hater alt nytt; det ble laget mye bra plater på 80-tallet også på tross av en del krampaktig modernitet. ZZ Tops «Afterburner» fra 1985 faller kanskje inn i akkurat den kategorien lyd- og fremføringsmessig; men det er fremdeles mye låtgull å spore.

Basstrøbbel ZZ Top har klart det kunststykket å være ganske så passive 20 årene, men likevel bitt seg fast i vår bevissthet som en av de «gamle storhetene». Med siste albumet «La Futura» fra 2012 klarte de sågar å oppildne hipstere verden rundt med Rick Rubin-produsert sløyhet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Nåtid: Etter en litt fislete intro, drar ZZ Top i gang «Got Me Under Pressure», og drar rett over i «Waitin’ For the Bus»; klassikere fra henholdsvis «Eliminator» og «Tres Hombres». Det tar litt tid å venne seg til lyden; det høres til å begynne med nesten ut som om lydmannen har glemt hele bassregisteret. Nå skyldes noe en veldig utypisk basslyd fra Dusty Hill (en Motorhead-isk bass-som-gitar-sound), men med all respekt å melde våger jeg å spekulere i om ZZs lydmann ikke helt fikk til Plenen på Bergenfest i kveld.

Jeg skal åpent og raust (jeg er kunstner, mind you) innrømme at jeg mangler den brede erfaringen til å slå fast om det er lydmann eller venue som gjør det vanskelig i kveld; men han får det ikke helt til, gitt. Når basstrommene på ekstranumrene går fra «hæ?» til «auda» tipper skyld-vektskålen hardt i retning lydmann.

Uansett; i tredje låten, «Jesus Just Left Chicago», begynner vi å venne oss til en litt topptung lyd, og det ser ut som om Billy Gibbons begynner å bli litt varm i trøya også. La oss få det slått fast; dette er den kuleste fyren i showbiz. Han flørter med publikum, briljerer med gitaren, og om det virker som om han er litt fraværende mistenker jeg at det skyldes at han gir litt faen heller enn at han er lat. Det kan man jo saktens respektere. Billy Gibbons holder ved like publikumskontakten gjennom konserten; etter Muddy Waters-coveren «Catfish Blues» får en av kveldens yngste publikummere henge med på scenen - det var kanskje litt i overkant optimistisk å la tassen overta hele høyrehånda, men makan til fornøyd kid skal du leite lenge etter.

På godt og vondt ZZ Top er i dag et av de lengstlevende bandene vi har; noe som skinner gjennom på godt og vondt. De er uendelig mye mer konsistente i uttrykk og image enn mange andre dinosaurer; en observasjon er at skjegg-og-solbrille-forkledningen gir dem en aldersløs look. I utgangspunktet. Om videoregissøren prøver å slå sprekker i den forestillingen vites ikke; personlig er jeg ikke overbevist om at ekstrem-zooming på rynkete hender og en trommis som hele konserten ser ut som som han har tenkt å daue er den rette strategien. En samling relativt døve projeksjoner bidrar heller ikke til å live opp stemningen.

Men: vi er her jo for musikken (og skjegget). Og innenfor de kriteriene leveres det over en lav krokodilleskinnsko. Skal konserten vurderes og kvantifiseres, slik jeg her prøver på; må den vurderes utfra om den lykkes i å være det den skal være. De eldste låtene svinger som bare det, og 80-talls låtene låter jo bedre i trommer-bass-og-gitar-formatet (uten synth) enn de gjør på plate. De eneste rene musikalske nedturene er fra «siste skiva»; «Gots To Get Paid» og «Flying High» fra «La Futura» låter dessverre akkurat slik mine bangeste anelser forutså: en haug med gode produsent-ideer bandet aldri helt klarte å gjøre til sine egne.

Tidvis henger det ikke helt sammen. Jeg er klar over at overgangen fra å oppdage gamle skatter til å se de live for første gang er en av de vanskeligste. Og i dag ble dette tydeligere enn noensinne; lyd, kommunikasjon med publikum og låtvalg for kvelden avgjør om man går fra plate-fan til totalfan. Min teori om hvorfor det ikke blir optimalt (utover at sisteplaten er en ren hipstagram-overdose som ikke fikk med bandet selv), er at de tok noen glippetak på 80-tallet; den kritiske fasen for så mange band som sammen med ZZ Top startet på slutten av 60/ tidlig 70-tallet.

Pur og uhildet
På 80-tallet gikk man enten for beinhard «80s-ness» og lyktes med det (David Bowie), eller så holdt man frem som man stevnet med litt klarere produksjon (Motorhead). Mellomtingen funker ikke helt. Og der havner mine helter i ZZ Top: hvorfor kunne de ikke bare holdt på videre med rock’n’roll-trio-oppskriften fra tidlig 70-tall? Frank Beard (trommisen, uten skjegg, vittig navn i så måte - enda vittigere om han ikke hadde sett så skadeskutt ut) minner oss på dette med triggete trommer... hadde bare noen av tamme-samplene vært ironiske.

Vi trekker oss litt ut av über-kritisk modus, og hører etter på hva gutta faktisk leverer; det er pur, uhildet rock’n’roll. Billy Gibbons er en av rockens feteste gitarister - noe som understrekes i Jimi Hendrix-coveren «Foxy Lady», hvor vokalen overlates til Dusty så Billy får briljert uforstyrret.

Billy er faktisk så ekte, så sløy i riffingen og så overbevisende i leads og vokal at jeg er mer enn villig til å glemme at jeg burde vært objektiv og proff. Da hadde jeg fort vært en karakter ned.