Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Jeg, vi og Vesten

Velformulert intellektuell forvirring skrevet i affekt.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

BOK: Det er en svimlende opplevelse å lese Norges fremste essayist slå hemningsløst fra seg i øst og vest. Én ting er å være motpol til ekspertveldets maktspråk og de «koldblodige» analysene i kjølvannet av 11. september, slik Sven Kærup Bjørneboe vil og får utmerket til, noe annet er å skrive så upresist at virkelige personer, hendelser og ideer forvandler seg til forvrengte skygger av seg selv. Gjennom å sammenlikne med tidligere terroristorganisasjoner, har Bjørneboe kommet fram til at al-Qaida er et unikt og uforståelig fenomen: Deres terrorspredning er en aksjonisme hvor dødshandlingen utgjør tanken og troens maksimum.

Fantasifellesskap

Bjørneboe understreker flere ganger at han bedriver «grove forenklinger». Det er riktig, men her og der misleder han så mye at han vipper en moderne leser ut av godstolen. Han bruker for eksempel det utdaterte ordet «muhammedansk». Han snakker om «Allahs» krigere, selv om nyere forskning, som det heter, har kommet fram til at det heter «Gud» på norsk. Ikke fullt så eksotisk, men siden vi først snakker om samme fyr. Det skarpe skillet mellom «vi» og «dem» har også noe forvirrende og gammelmodig over seg: «Kan vi i Vesten begripe en slik dødsengel? Ut fra våre kulturelle forutsetninger? Jeg tviler på det».Hvem er vi? Hvorfor taler den grenseløst subjektive essayisten, den selvgestaltede outsideren og friånden Bjørneboe på vegne av et fantasifellesskap? Er jeg, vi og Vesten det samme?

Ufarlig som uforståelig

«Allahs krigere» er sendt ut til offentligheten for å bli motsagt. Det er «uklart formulert, uklart tenkt», som han selv minner om i et klart øyeblikk. Hvis målet har vært å få leserne til å forstå at vi ingenting forstår, så lykkes han. Men Bjørneboe er nok mer beregnende enn han selv vil ha det til. Hans kulturkritikk er sosialdemokratisk fordelt mellom «vi» og «dem» og han blander ikke islam generelt og fundamentalisme spesielt, slik andre affektessayister har gjort de siste åra. Derimot støter det rasjonelle ofte sammen med sin motpol, og skaper mer eller mindre fruktbare selvmotsigelser i teksten: Bjørneboe advarer betimelig mot å demonisere en diktator som Hitler, for dermed blir han et mer ufarlig symbol. Tenk på Hitler med smuler i barten. Men hvorfor gjelder ikke det samme for bin Laden, Bjørneboe? Blir ikke han mer ufarlig som uforståelig? al-Qaida-lederens favorittsysler er lesing og hesteridning. En terrorist oppslukt av hestebladet «Wendy» er et latterlig, men fryktinngytende syn.