Jeg, vi og Vesten

Velformulert intellektuell forvirring skrevet i affekt.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

BOK: Det er en svimlende opplevelse å lese Norges fremste essayist slå hemningsløst fra seg i øst og vest. Én ting er å være motpol til ekspertveldets maktspråk og de «koldblodige» analysene i kjølvannet av 11. september, slik Sven Kærup Bjørneboe vil og får utmerket til, noe annet er å skrive så upresist at virkelige personer, hendelser og ideer forvandler seg til forvrengte skygger av seg selv. Gjennom å sammenlikne med tidligere terroristorganisasjoner, har Bjørneboe kommet fram til at al-Qaida er et unikt og uforståelig fenomen: Deres terrorspredning er en aksjonisme hvor dødshandlingen utgjør tanken og troens maksimum.

Fantasifellesskap

Bjørneboe understreker flere ganger at han bedriver «grove forenklinger». Det er riktig, men her og der misleder han så mye at han vipper en moderne leser ut av godstolen. Han bruker for eksempel det utdaterte ordet «muhammedansk». Han snakker om «Allahs» krigere, selv om nyere forskning, som det heter, har kommet fram til at det heter «Gud» på norsk. Ikke fullt så eksotisk, men siden vi først snakker om samme fyr. Det skarpe skillet mellom «vi» og «dem» har også noe forvirrende og gammelmodig over seg: «Kan vi i Vesten begripe en slik dødsengel? Ut fra våre kulturelle forutsetninger? Jeg tviler på det».Hvem er vi? Hvorfor taler den grenseløst subjektive essayisten, den selvgestaltede outsideren og friånden Bjørneboe på vegne av et fantasifellesskap? Er jeg, vi og Vesten det samme?

Les artikkelen gratis

Logg inn for å lese eldre artikler. Det koster ingenting, gir deg tilgang til arkivet vårt og sikrer deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.