Jeg var 14 år gammel da Abid Raja i 1999, i beste sendetid på TV2, tok et oppgjør med Carl I. Hagen og Fremskrittspartiets retorikk.
Lærer i videregående skole og forfatter av boken Kunsten å være pakkis. Vararepresentant for SV i Oslo bystyre.
Siste publiserte innlegg
Jeg husker at jeg satt i stua hjemme med foreldrene mine og tenkte «Endelig! Endelig er det noen sier det som det er.» For 20 år siden satte Raja skapet på plass og kalte en spade for en spade.
I høst har Abid Raja igjen satt skapet på plass, og selv om han har gått tilbake på noe av ordbruken sin, treffer Raja spikeren på hodet med sin kritikk av FrPs retorikk. At statsminister Erna Solberg kan tillate at finansministeren i hennes regjering slenger om seg med begrepet «snikislamisering», er vanskelig å begripe.
Siv Jensen brukte begrepet «snikislamisering» første gang i 2009. Men siden Frp kom i regjering har begrepet vært begravet. Helt på tampen i valgkampen i høst, da det gikk skikkelig dårlig for Frp på meningsmålingene, fant Jensen ut at det var på tide å grave det fram igjen.
Samtidig kunne man på sosiale medier og internett se annonser fra Frp som kunne fortelle «I Norge håndhilser vi på hverandre», eller «strenge krav til integrering», eller «nikab hører ikke hjemme i Norge». Annonsene virker litt underlige siden innvandring eller integrering ikke var temaer i valgkampen.
Da er det kanskje heller ikke for drøyt å påstå at tidspunktet for å grave fram «snikislamisering» og innholdet i annonsene til Frp er ren og kjær kynisme i frykt for å tape stort i kommunevalget. Frp appellerer til fremmedfrykten hos sine kjernevelgere og maler med bred pensel et bilde av Norge jeg ikke kjenner meg igjen i.
Fremskrittspartiet og en del av deres sentrale politikere prøver å fortelle en historie om innvandrere og muslimer som jeg mener gir næring til fordommer og konspirasjonsteorier. De prøver å fortelle en historie om «oss» og «dem», en historie som skal reise en vegg av mistenksomhet og skille folk fra hverandre. Og de bruker «norske verdier» som påskudd.
Dette er ikke noe nytt. Frp har gjennom mange år tøyd grensene for hva man kan tillate seg å si om innvandrere og muslimer i den offentlige debatten. Så vil noen kanskje mene at jeg bare vil ha politisk korrekte meningsytringer i det offentlige ordskiftet.
Men mer feil kan man ikke ta. Jeg vil at vi skal kunne diskutere alle temaer, men jeg vil også ha anstendighet og redelighet. Det kan jeg ikke se fra Frp den siste tiden, og jeg kan heller ikke se at noen andre enn Abid Raja fra de øvrige regjeringspartiene reagerer i nevneverdig grad.
Hvilke ord vi bruker betyr noe. Ord fører til handling. Det så vi 22. juli 2011. Det så vi 10. august 2019 i Bærum. Men sett bort fra ekstraordinære hendelser som disse, kan vi også se tegn i hverdagen.
Tidligere i år kunne Camilla Ahamath fortelle at hun endret barnas etternavn til noe mer norskklingende slik at de ikke skulle utsettes for hets og mobbing.
I en rapport fra Holocaust-senteret publisert i 2017 kommer det frem at 34,1 % av befolkningen i Norge har utpregede fordommer mot muslimer.
39 % støtter påstanden «Muslimer utgjør en trussel mot norsk kultur» og 31 % mener at «Muslimer ønsker å ta over Europa».
I 1945 skrev Halldis Moren Vesaas «Det heiter ikkje: eg – no lenger. Heretter heiter det: vi.» I en tid hvor sterke krefter prøver å skape splittelse og splid blir det enda viktigere at vi bygger robuste og inkluderende samfunn. Et samfunn med rom for alle.
De siste årene har det vært flere debatter om norske verdier og hva det vil si å være norsk. Selv har jeg alltid sett på meg selv som norsk. Jeg er født og oppvokst i Norge, i Oslo, i Groruddalen. Jeg har gått på skole her, jeg jobber her og jeg har stiftet familie her. Jeg er trygg på min egen identitet, på hvem jeg er og hva jeg står for.
Men gjennom livet har jeg også erfart at slik er det ikke for alle. Min første jobb som lærer var på en ungdomsskole i Groruddalen for over ti år siden. En skole hvor nesten alle elevene hadde foreldre med innvandrerbakgrunn. Jeg presenterte meg som norsk, som groruddøl for elevene. Det ble ikke akseptert.
Elevene ville vite hvor jeg egentlig var fra. Da jeg spurte hvor de var fra, fikk jeg til svar Pakistan, Marokko, Eritrea og annet. Men alle var født i Norge. Alle hadde bodd i Oslo hele sitt liv. Så da spurte jeg hvorfor de ikke så seg selv som norske. Noen svarte bare fordi. Noen svarte fordi foreldrene var fra Pakistan eller Marokko.
Men så kom det, det som kanskje var det egentlige svaret:
Fordi ingen andre så på dem som norske.
Fordi politikerne og mediene beskrev dem som utlendinger.
Fordi skolen så dem som minoritetsspråklige.
Fordi samfunnet ikke så dem som norske, så de heller ikke seg selv som norske.
Det høres kanskje ut som et paradoks, men identitet er ikke noe essensielt. Identitet skapes. Hvis man ikke inkluderes i det store vi, vil man heller ikke være i det store vi.
Dette møtet med 8. klassingene for litt over ti år siden var et definerende øyeblikk for meg. Det fikk meg til å innse hvordan språk og maktstrukturer skaper utenforskap, og at det er nettopp slikt vi må kjempe mot med alt vi har.
Derfor blir jeg ikke mindre redd da min eldste på vei hjem fra barnehagen forteller at han er fra Pakistan. Jeg spør selvfølgelig hvor han har det fra. Det får jeg ikke noe svar på.
Men du er født i Norge og du bor i Norge, sier jeg, så da er du vel norsk, spør jeg. Ja, sier han, jeg kan være begge deler.
Det var omtrent da jeg bestemte meg for å gå inn i politikken. Jeg vil ha et Norge for alle, et Norge hvor man kan være norsk med eller uten hijab, et Norge hvor man kan være norsk med alle hudfarger, et Norge hvor man kan være norsk og muslim. Og når fremtredende norske politikere ikke klarer å sette ned foten for fryktspredende retorikk, ja da får en gjøre det selv.
