- Jeg vil ikke være medietulling

Maleren og forfatteren Stein Mehren har på 41 år bare latt seg intervjue en håndfull ganger. Dagbladet fikk møte den mediesky kunstneren i anledning hans nye utstilling i Galleri Bellman i Oslo.

- Jeg vil ikke bli spurt om ting jeg ikke har tenkt over. Det er jeg som må bære med meg svarene, sier Stein Mehren.

- Intervjuer blir ikke gode når journalisten får vridd ut svar på spørsmål som jeg ikke synes om. Da må jeg jo også forlate mitt eget språk. Det er så mye jeg ikke vil være. Derfor har jeg nesten aldri latt meg intervjue. Men nå må jeg, er kontraktbundet med Galleri Bellman, hvis ikke vil de ikke stille ut bildene mine. Jeg kan ikke be galleriet dra til helvete. Da får jeg ikke henge på veggene deres.

Det eneste jeg er opptatt av, er å si noe om forskjellen mellom det å male og det å skrive. Jeg vil ikke portrettintervjues.

Stein Mehrens ansiktshud, merkelig glatt og underlig uberørt av 65 år i livet, begynner å bli rød. Allerede før intervjuet er i gang, stritter han imot. Hjernen har formet svar på spørsmål som jeg telepatisk burde forstå at jeg skal stille ham.

Han har allerede bestemt hvor han vil avbildes, og dirigerer fotografen bort til bilde nummer 32 i katalogen: «Natt». Stiller seg opp. Venter.

- Se på bildene mine. Er de ikke fine?

Han går runder mellom bilder og publikum som stadig kommer til i galleriet i Frognerveien, der snart alle bildene er solgt. Enda ett til får rød lapp. En dame betrakter et som stråler i farger. Hun synger.

Det gjør plutselig Mehren også. Reiser seg og lar en Bellman-vise fylle gallerikjelleren. Stemmen er nesten forførende, slik vi kjenner den fra hans mange diktopplesninger gjennom 41 år. Ingen skuespiller overgår ham i det.

Da stopper han ikke, stotrer eller ser rasende på oss. For da er han lyrikeren, ikke personen Stein Mehren som noen vil gløtte på døra til.

- Jeg har gitt alt gjennom bilder og ord. Når du spør hvem jeg er, stikker du kniver i meg og åpner sår.

Gir egentlig faen

Han smetter bort til bildet «Natt» igjen og byr fotograf Tom Martinsen å komme.

Stein Mehren er i malerens rolle, selv om mange av hans malervenner sier at han må gi seg med dette og gjøre det han kan: skrive.

- Det er noen som synes jeg er en tulling fordi jeg fortsetter å male og stille ut, det er femte gangen nå. Men jeg liker å male. Jeg gråter når jeg skriver, ler når jeg maler. Jeg vil ha en dimensjon som overskrider ordet og våre kunnskaper om oss selv. Noe sensuelt som samtidig refererer til noe spirituelt.

- Du har skrevet dikt til mange kunstverk, hvem kunne skrive til dine?

- Det kan jeg da ikke svare på. Jeg har ikke tenkt over det. Du har da ikke tenkt å skrive det? Jeg liker mange lyrikere, men egentlig gir jeg faen i hva forfattere mener om bildene mine. Derimot, hvis en maler sier at ett bilde er godt, blir jeg overlykkelig. Én forfatter sa forresten at bildene så på ham. Bra.

- Hvordan kommer bildene til deg?

Denne gang når spørsmålet fram. Han river ikke ordene i stykker og tråkker på dem. Unnlater for 17. gang å si «du skriver ikke det?».

- Underveis. Jeg har ikke noe bilde i hodet når jeg starter. Kanskje en anelse bare om hvilket lys eller mørke jeg befinner meg i. Det jeg søker, er steder hvor jeg kan finne og lagre visuell energi. Under det ferdige bildet ligger mange gjemt. Arbeidet med farger er sansenes forsmak på paradiset, mens ord er å skyte piler inn i det evige. Man må holde på med et bilde så lenge at man får kontakt med seg selv og hører sin indre stemme. Bildet må se levende ut, som om det er framkalt i et eneste grep. Det kan ta et sekund, et år, et liv. Man maler bilder i deres flertydige dimensjoner; tida det tar å male, tida det tar å se det bildet. Tida som er avbildet i bildet.

Når du skriver, vasser du uavlatelig gjennom andres begreper og tankeformer. Men det er bare du som kan være til stede i ditt blikk, selv om dine bilder selvfølgelig er formet av det du tidligere har sett.

Skrev intervjuet selv

Jeg holder pusten og stiller et spørsmål til:

- Når strakk ikke ordene lenger til for deg?

- Fra første øyeblikk. Tror alle forfattere føler det. Maleri er symbol for det vi vil ha, for det vi vil omgi oss med, det vi vil eie. Vi vil huske i farger, bilder er minner. Ord derimot er symboler for den vi vil være. Evig eies kun det tapte. Ord er erindring, bilder skaper rom. For meg er kunst brudd på kommunikasjon, samtale, konversasjon og sjargong. Kunst er noe du må forholde deg til som meditasjonsobjekter. Det er slik jeg vil ha det, framfor at noen skal eksponere min person gjennom avisa.

Jeg vil ikke bli noen mediepersonlighet, jeg bryter den kommunikasjonen, fordi jeg vil utvikle meg som menneske. Det er gjennom det jeg gjør som kunstner jeg vil si hva jeg mener, ikke som en latterlig medieperson. Svært mange blir gjennom uavlatelige intervjuer ufarlige tullinger. De blir vinklet, det blir kastet et nett rundt dem. Avisene har ikke noe krav på meg. Vet du, det hender jeg treffer folk på gata som takker meg fordi jeg ikke lar meg eksponere, sist en ukjent prest som sa han var glad fordi han ikke visste hvor han har meg. Jeg er et alminnelig menneske. Hyggelig? Artig? Det er nok at jeg vet det selv. Bare en gang har jeg vært fornøyd med et intervju, det var i Vinduet. Men da skrev jeg nesten alt selv.

- Og dikterte spørsmålene?

- Antakelig. Jeg satt på journalisten i tre dager.

Utsiktene til det samme er ikke lystelige, selv om han stadig ikke er noen brande, rent fysisk. Jeg tier, lar ham holde på, mens jeg betrakter den slanke, ungdommelige skikkelsen, eksklusivt innpakket i velsittende grått og svart. Han farer rastløs opp og vandrer mot bildene sine. Tar en Bellman-vise til.

- Alt haster

50 bøker har han skrevet siden debuten i 1960. «En ytterst vanskelig lyriker,» skrev Ragnvald Skrede i anmeldelsen. Et ytterst vanskelig intervjuobjekt, kan jeg føye til 41 år etter.

- Mehren vil etter alt å dømme ikke ha lesere. I hvert fall vil han bare ha skarpsindige eller ytterst følsomme - rebusløsere av første rang. Adgang forbudt for alminnelige mennesker! fortsatte Skrede, som likevel kapitulerte på slutten av anmeldelsen: Det skal ikke forundre meg om det blir noe stort av ham.

Han fikk rett, og år seinere fikk Mehren Ragnvald Skredes lyrikkpris. Mange priser har nådd ham, seks ganger er han blitt nominert til Nordisk Råds.

- Begynner det å haste, ettersom årene går, å få gjort alt du vil?

- Jeg har alltid syntes at alt haster. Og jeg skriver og maler. Har ikke annet å gjøre. Vi lever våre liv gjennom gjenkjennelse og forstår det gjennom motsigelse.

- Du vil ikke legge ut ditt liv, men bare vent til biografene kommer.

- Jeg leste nylig en biografi hvor alt var med, til og med skolestiler. Da begynte jeg å brenne. Det skal faen meg ikke være noe igjen, bare verket som jeg forsvinner bak. Jeg skal gjøre meg selv utydelig for at bøkene og bildene skal bli tydelige. Jeg brenner systematisk opp gamle papirer, sier Stein Mehren.

Det må være hett hjemme hos ham nå.