MIDTILIVSKRISE?  «Kall det gjerne en midtlivskrise. Vi har ikke kabriolet eller en 25-årig blondine. Vi er marinert i cera og melkesyre,» skriver artikkelforfatteren. Illustrasjonsfoto: Jørn Moen
MIDTILIVSKRISE? «Kall det gjerne en midtlivskrise. Vi har ikke kabriolet eller en 25-årig blondine. Vi er marinert i cera og melkesyre,» skriver artikkelforfatteren. Illustrasjonsfoto: Jørn MoenVis mer

Jeg vil jo bare se bra ut naken

Jeg er på kjøret. Jeg er hektet på trening.

Jeg er 40 år og har fire unger. Jeg har full jobb og er fortsatt gift. Jeg har verken verdensrekorder eller olympiske medaljer. Og jeg kommer aldri til å få noen heller.

Men; jeg er på kjøret. Jeg er hektet på trening. Jeg er en treningsnarkoman endorfinjunkie. Treninga er min flukt i hverdagen. Det er avhengighetsskapende.

Jeg har fullført både Ironman og Norseman. Men jeg fullfører utenfor tetsjiktet, sponsorer og favorittstempel. Jeg glir i mål i det stille, langt unna tv-kameraer og oppmerksomhet fra speaker eller statsminister.

Men jeg liker å holde meg i form og ønsker oppriktig å bli bedre. Jeg tror på utvikling og mestring. Jeg tror på det å få til noe, på det å skyve på grenser. For om jeg ikke er best, og aldri kan bli det - jeg kan alltid bli bedre enn det jeg er. Det er en velsignet forbannelse.

Meg som idrettsutøver ville det vært vanskelig å forestille seg for noen år siden. Nå skjer det utenkelige. Jeg takker nei til det siste glasset med vin hvis jeg skal trene neste morgen. Og det skal jeg. Jeg har fire unger som vokser opp i et hjem hvor kramper og laktat er like selvfølgelig som strøm i stikkontakten.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men jeg trener altså ikke for å bli verdensmester, men for ei T-skjorte med logoer. Eller som jeg liker å si til kona: Jeg trener for at du skal ha noe vakkert å hvile øynene dine på. Jeg gjør det for din skyld, kjære.

Det hender at hun tror meg.

Det blir stadig flere av oss; vi middelaldrende som gir oss i kast med langdistanse. Interessen for Birken, Oslo Maraton og Norseman har eksplodert.

Over hele verden er det vekst. De fleste er menn i sin beste alder. I England har triatlon blitt den raskest voksende idretten blitt menn over førti.

Vi er middelaldrende menn i lycra - MAMILer. Kall det gjerne en midtlivskrise. Vi har ikke kabriolet eller en 25-årig blondine. Vi er marinert i cera og melkesyre, og vurderer seriøst å barbere leggene våre for å spare tre nanosekunder.

Og det er altså stadig flere av oss. Karbonracer og pulsklokke er blitt min generasjons hentesveis. Livslykken ligger i stivheten på en sykkelramme, og lidelse. Den dypeste tilfredsstillelsen krever at det koster litt.

Vi trenger alle en drivkraft som gjør at vi motiverer oss for å holde på. Jeg trener ikke fordi jeg må, men fordi jeg kan. Jeg er privilegert som har anledning til å trene. Noen sliter med angst og tør ikke å være alene, andre sliter med kreft, eller de har alvorlige fysiske funksjonshemninger. Jeg er frisk og feirer det med å trene, hver dag.

I motsetning til hva vi liker å tro, er vi nordmenn faktisk blant de minst aktive i Europa. Ja, og verre skal det bli. Ifølge Jorunn Sundgot-Borgen, idrettsprofessor ved Norges idrettshøgskole og medlem av Nasjonalt råd for fysisk aktivitet og helse, så slår Norge faktisk USA i andel mennesker som utvikler overvekt.

Vårt selvbilde, som født med ski på beina, falmer når tendensene undersøkes. Tall fra Norges idrettshøgskole viser at 80 prosent av Norges befolkning ikke engang følger rådene til Helsedirektoratet om minst 30 minutters daglig fysisk aktivitet.

Mange vet ikke hvor lite de faktisk beveger seg. Ja, det store helseproblemet er ikke at noen få trener for mye, men at de aller fleste ikke trener nok.

Jeg tror på det lange løp. Fysisk aktivitet gir enormt utbytte for muskler og skjelett. Det bedrer livskvaliteten og mestringsfølelsen. Jeg tror oppriktig på at det å mosjonere jevnlig vil gi meg en bedre alderdom. Og at det å trene handler om kroppens funksjonalitet, om å være bevisst hjertets sentrale rolle. Å mosjonere vil gi meg færre helseplager; gjøre meg mindre utsatt for diabetes og hjerte/kar-sykdommer. Å trene kjernemuskulaturen styrker ryggen min og gir meg færre sykedager når jeg blir eldre.

Men, samtidig vet jeg at det ikke er derfor jeg trener. Strengt tatt. For når vi skjærer det inn til beinet, så handler det bare om én ting: Jeg vil jo bare se bra ut naken.