JUBILEUM: «Vi skal feire Norges grunnlov i hele 2014. Det gir oss en hundreårsanledning til å se nærmere på betydningen av «jeg vil også!»», skriver kronikkforfatteren. Maleriet «Riksforsamlingen 1814» av Oscar Wergeland henger i Stortingssalen. Arkivfoto: NTB Scanpix
JUBILEUM: «Vi skal feire Norges grunnlov i hele 2014. Det gir oss en hundreårsanledning til å se nærmere på betydningen av «jeg vil også!»», skriver kronikkforfatteren. Maleriet «Riksforsamlingen 1814» av Oscar Wergeland henger i Stortingssalen. Arkivfoto: NTB ScanpixVis mer

Jeg vil også!

Det er kraftig motivasjon i «jeg vil også»-følelsen. Jeg vil også bety noe for noen! Jeg vil også fortelle, jeg vil også vise! Jeg vil også bestemme!

Debattinnlegg

Ideen datt ned i hodet på meg en mandagskveld i advent. «Jeg vil også!», erklærte den høyt og tydelig - og det er vel det det meste handler om. «Jeg vil også!» får ting til å skje. Jeg satt på flyet og leste en kronikk i Dagbladet om pattedyrs sosiale behov, og våre ønsker om å bli sett gjennom å vise andre det beste vi har. Og akkurat da stemte flyvertinna i med «It's the most wonderful time of the year» over intercomen. Hun vil også, tenkte jeg. Det var da hyggelig, og hun fikk applaus. Etterpå ønsket hun velkommen til «Tromsø, byen i våre hjerter».

Men tenk nå. Hva ville hun også? Ta et rom? Være en personlighet, ikke bare en serviceautomat? Leve ut en drøm? Sette litt farge på hverdagen vår? Være seg sjøl? Være noen? «Det er mest et spørsmål om målestokk», sier en tibetaner jeg kjenner litt. Da tenker han på problemstørrelsesskalaen vår. Men jeg tenker nå at det samme gjelder for «jeg vil også»-skalaen. Alt det andre har som ikke vi har, kan lokke og friste og bli verdt å slåss for.

Jeg vil også ha pass, borgerskap, ytringsfrihet, stemmerett, levestandard, arbeidsmiljølov, førerkort, visum, lønn, vareutvalg, fallskjerm og smarttelefon. Og så videre. Og ikke minst vil jeg også ha rettferdighet! Torstein Veblen var en norskamerikaner som ble professor i økonomi for over hundre år siden. Han beskrev jag etter statussymboler i samfunnet den gang. Han skulle sett oss i dag!

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men poenget hans er at uansett om vi siden huleboerstadiet har hatt det med å skulle etterlikne dem som har høyere sosial status i flokken enn oss sjøl, for å være noen, gjør vi det ved å vise hvor mange tøffe arr vi har, eller hvor fin bil vi har, eller hvordan vi tar oss ut på TV er i grunnen ett fett. «jeg vil også»-følelsen er en voldsom drivkraft i oss. Jeg vil også ha, jeg vil også vise! Jeg vil også være like bra! Bare tenk på lillebror som også vil gjøre det samme som storebror! Det er den ene sida av saken.

I Norge står vi nå midt mellom to viktige reformjubileer. I demokratiets navn. Vi feiret kvinners stemmerett i hele 2013. Og vi skal feire Norges grunnlov i hele 2014. Det gir oss en hundreårsanledning til å se nærmere på betydningen av «jeg vil også!». Det grunnleggende var selvfølgelig. Vi vil også ha et eget land! Vi vil også være med å bestemme i dette landet! Men det er mer.

John Locke var en engelsk filosof som levde på 1600-tallet, ei tid preget av sensur og monopol på alle kanter. Han mente det måtte være bra med mer frihet, og kalles ofte den klassiske liberalismens far. Han tenkte altså ut tanker som både USAs, Frankrikes og Norges grunnlover flyter på. Tanker om frihet til å være selvstendig næringsdrivende, til å si hva man mener. Alt dette var banebrytende i sin tid.

Slikt er grunnloven vår full av, og det preget næringslovgivningen utover 1800-tallet. Sånn at når folk sa «jeg vil også være selvstendig næringsdrivende» eller «jeg vil også skrive i avisen», så var det mye greiere enn før. Det er vel og bra, for dette er med på å forklare hvordan Norge sluttet å være et fattig land. Men så er det jo et men med det.

17. mai 1814 ble det slått fast i grunnlovens paragraf 50 at «Stemmeberettigede ere bare de norske Borgere, som have fylt 25 Aar, have været bosatte i Landet i 5 Aar, og ellers oppfylte visse inntekts- og vandelskriterier». Hvem som er borgerne, er alltid et interessant spørsmål når vi har med demokratier å gjøre. Helt fra våre forbilder, de gamle grekernes dager, har det nemlig ofte vært slik at verken kvinner, slaver eller utlendinger ble regna med. Og ganske riktig.

Etter 1814 diskuterte stortingsmennene ei stund om man kanskje skulle ha presisert at når man skrev «de norske Borgere» så var det naturligvis mennene man tenkte på. Men i 1818 skar Stortingets konstitusjonskomité gjennom, og sa at dette var jo så selvsagt at det ikke trengte å nevnes i grunnloven. Det var nesten ubehagelig å måtte understreke noe sånt. Ja, det var både unødvendig og lite passende, mente de.

Fruentimmerne hadde ennå ikke gjort fordring på å delta i statsbestyrelsen. Da var det jo heller ingen fare for misforståelse. Legg merke til den. Kvinnene hadde ikke sagt ifra om at «vi vil også drive politikk», så da kunne de ha det så godt!

Noen generasjoner seinere hadde kvinnene bestemt gjort krav på å få delta i politikken. Men før allmenn stemmerett ble vedtatt - også for kvinner - ble den nedstemt et par ganger. Som i 1890. Da handlet diskusjonen blant anna om det var riktig å gjøre kvinnen til Mandens Konkurrent paa alle Livets Omraader. Flertallet i konstitusjonskomiteen på Stortinget gikk bestemt imot akkurat det. De mente det var best for kvinnene å slippe å ta del i en sånn konkurranse, en meningsløs konkurranse som de var dømt til å tape. Som den svakere part måtte kvinnen komme til å trekke det korteste strå.

På den andre sida, gjorde mindretallet, og alle de som var kvinnesakens venner, stemmeretten til et spørsmål om menneskeverd. «Fra det synspunktet fikk kravene både andre navn og rikere innhold», skrev konstitusjonskomiteen. Likevel ville flertallet altså si nei til kvinnebestemmerett - og nei ble det. Og jeg har ikke lett meg fram til de mest ytterliggående synspunktene her. Dette var komiteens saklige oppsummering av saken. Dette var naturlig. Da.

For andre grupper av folk som har gått inn og ut av stigma: samer, innvandrere, homofile og funksjonshemmede - for ikke å snakke om nordlendinger i Hovedstaden på 1950-tallet - så gjelder det samme prinsippet. Hvis spørsmål om politisk innflytelse, utdanning, bolig, jobb og respekt kobles til menneskeverdet, er slike krav dømt til å få både andre navn og rikere innhold. Likevel viser historien at gruppe etter gruppe er nødt til å kreve å få være med. Det skal ikke være gratis. De må si «jeg vil også bestemme!», og si det høyt! Viktor Frankl var en østerriksk jøde som overlevde konsentrasjonsleirene. Han var også psykiater, og skrev om menneskets vilje til mening.

Meningen med livet, meningen med arbeidet, meningen med tilværelsen. Meningen med det å sitte i konsentrasjonsleir - altså nettopp ikke bare sitte der, men å hjelpe hverandre mens man satt der - var nok til å holde ham og flere av hans medfanger i live. Det å få føle at jeg også har sett, opplevd, lært og gjort noe viktig, at min erfaring teller - er en avgjørende side av det å være menneske. Det er kraftig motivasjon i «jeg vil også»-følelsen. Jeg vil også bety noe for noen! Jeg vil også fortelle, jeg vil også vise!

Mens jeg tenkte videre på dette, landa flyet i snøkovet, jeg kom meg ut og over på en buss. Da hadde jeg kommet fram til punktet som handlet om mestring. Jeg vil også føle at jeg mestrer hverdagen min. Jeg oppdaget at sjåføren hadde kjørt oss vill inne i alle tunnelene som er lagd for at tromsøværingene lettere skal finne veien i all snøen. Han snakket et anna språk i mobiltelefonen, men det var tydelig at han fikk guiding. Sånne dager har jeg også hatt, hvem har ikke det? Men særlig da vil jeg også helst være som de vellykkede. De som allerede gjør, og har, og kan, og vet, og kan tillate seg - alt det som jeg også vil. Og gjennom nedbøren på bussruta syntes jeg å se at adventstjernene i vinduene var enda større enn året før. Men nå har jeg vist fram noe, akkurat som flyvertinna. Hun sang. Jeg har brukket løs og servert et stykke frossen tid, pent utpakka. For jeg vil også!

Lik Dagbladet Meninger på Facebook