LØSES BEST INTERNT:  En libysk opprører står ved en utbrent tanks. «All erfaring viser at interne konflikter i et land løses best, raskest og mest permanent internt», skriver artikkelforfatteren. Foto: Phil Moore/AFP
LØSES BEST INTERNT: En libysk opprører står ved en utbrent tanks. «All erfaring viser at interne konflikter i et land løses best, raskest og mest permanent internt», skriver artikkelforfatteren. Foto: Phil Moore/AFPVis mer

Jeg vil returnere FN-medaljen

Jeg er dypt bekymret over moralen og dømmekraften til FN, Nato og norske myndigheter.

Jeg ønsker å returnere min FN-medalje, men hvem skal jeg returnere den til? Forsvarsministeren på vegne av det norske forsvaret? Statsministeren på vegne av den norske regjering? Kongen på vegne av nasjonen Norge? Generalsekretæren på vegne av Nato? Generalsekretæren på vegne av FN?

Grunnen til at jeg ønsker å levere medaljen tilbake, er at jeg er dypt bekymret for både moral og vurderingsevne hos alle disse instanser når det gjelder såkalte fredsbevarende operasjoner, nå sist i Libya. Hvorfor lærer de aldri? All erfaring viser at interne konflikter i et land løses best, raskest og mest permanent internt. Det betyr ikke at omverden ikke skal bry seg. Tvert imot viser erfaringene at de interne konfliktene avsluttes raskere og blir mindre brutale ved hjelp av internasjonale fredsmeklere, FN-observatører, FN-soldater som ikke tar parti men «går mellom» partene (noe som ikke er mulig med bombing fra luften), og med objektiv pressedekning.

Tilsvarende viser all erfaring at når andre land eller internasjonale organisasjoner tar stilling for en av partene i en intern konflikt og intervenerer militært, så trekker konflikten ut i tid med ekstra ødeleggelser, lidelser for befolkningen og tap av menneskeliv. I tillegg fører det ofte til en rekke uheldige bivirkninger. Institusjonene burde nå lært å ha is i magen selv om konflikten i kortere perioder kan være ganske voldelig. Det burde ikke være vanskelig å forstå at dersom en av partene tror at noen utenfra vil gripe inn på deres side, så er de ikke motivert for å avslutte konflikten.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Luftintervensjonen i Libya ble godkjent av FNs sikkerhetsråd uten store diplomatiske anstrengelser på forhånd, takket være at noen av medlemmene valgte å avstå fra å stemme. Ingen ønsket å bli sittende med svarteper i tilfelle en massakre tilsvarende Rwanda eller Srebrenica. Men ser vi på Rwanda-konflikten i historisk perspektiv, er det vanskelig å se hvordan FN kunne ha stoppet massakren ved å gripe inn med bombing på den ene siden av konflikten. Hvem og hva skulle de ha bombet? Bombingen av Libya ble umiddelbart satt i gang av Nato-fly, uten klart mandat, uten klare mål og i realiteten til støtte for opprørerne, uten at en visste hvem de egentlig var. Resultatet av bombingen hittil er at et betydelig antall mennesker, både sivile og militære er drept, deriblant Muammar Kadhafis sønn og barnebarn.

Bare de norske flyene har hittil sluppet over 400 bomber. Dersom de er relativt treffsikre, som de hevder å være, kan vi grovt regne minst tre personer drept for hver bombe. Det vil si at bare det norske bidraget til krigen har tatt livet av minst 1200 mennesker. Riktignok er flesteparten av disse soldater, men en soldat er også et menneske med foreldre, søsken, kjæreste og kanskje barn. Bombing alene fører også til at krigen kan dra ut i langdrag da ingen av partene blir i stand til å til å vinne og begge parter vil fortsette å slåss for å posisjonere seg best mulig til et eventuelt bakkebasert angrep utenfra.

Sannsynligvis vil det ta lang tid før bakketropper settes inn, da bombing av et land uten aktivt flyvåpen og med begrenset adgang til luftvern, er relativt ufarlig for angriperen, mens bruk av bakkestyrker vil medføre betydelig tapstall. Å ta livet av Kadhafi kunne muligens stoppet krigen, men det vil være mot FN-mandatet som Nato allerede har strukket betenkelig langt. Det er sannsynlig at Kadhafi, etter å ha nedkjempet opprørerne, ville ha tatt livet av et betydelig antall opprørere, men det er lite trolig at han ville ha tatt livet av så mange mennesker som en langvarig og ødeleggende krig vil komme til å gjøre. Et annet poeng er at det er Nato, hvor de gamle kolonimakter spiller en sentral rolle, som står for bombingen.

Selv om det ble lagt press på en rekke andre land, var det bare noen Nato-land som aktivt gikk inn i krigen. Det som gjør dette enda mer betenkelig er at Nato, ifølge mandatet, er en forsvarsorganisasjon for medlemslandene. Verken den arabiske eller den afrikanske liga har bidratt med soldater eller penger til krigen. Norge var et av de første landene som stilte fly og mannskap til rådighet for bombing i Libya, uten alvorlige forsøk på å finne andre løsninger, og uten at det formelt ble behandlet i Stortinget.

For å underbygge min påstand om de involverte institusjoners manglende vurderingsevne og moral, skal vi se på organisasjonenes mandat og resultatene av tidligere «fredsbevarende operasjoner». Artikkel 1 punkt 1 og 2 i FN-charteret sier klart at de skal bruke fredelige midler («to bring about by peaceful means»). FN-mandatet for bombingen av Libya er meget uklart, og tolkingen av FN-charteret er strukket ganske langt, så det ser ut til at FN ikke har lært noe som helst av historien.

Erfaringene viser at når FN har deltatt aktivt på en side i en intern konflikt, har resultatet både på kort og lang sikt ikke blitt som forutsatt. Eksempelvis kan nevnes Koreakrigen (1950-1953) hvor forholdet mellom landene fremdeles er på bristepunktet, Kongo-krisen (1960-1963) som banet vei for diktatoren Mobutu Sese Sekos skrekkstyre i mer enn 40 år og nå Libya-krigen (2011 - ?). Her har vi ikke fasiten enda, men tendensen begynner å virke kjent.

Natos artikkel 5 sier klart at dette er en forsvarsorganisasjon for det nordatlantiske området. En meget romslig tolking av artikkel 5 har gjort det mulig for Nato å gå til krig i Kosovo (1999) hvor Nato fremdeles er aktive, nå for å hindre omvendt etnisk rensing, i Irak (2003 - ?) med resultat: et ødelagt land og tusenvis av døde, både sivile og militære og uten en varig løsning i sikte. I Afghanistan (2001 - ?) er resultatet av krigen tusenvis av døde, og et land i ruiner hvor hatet mot Nato-styrkene blir stadig større. Og nå sist i Libya, hvor vi bare har sett begynnelsen, dersom Nato får fortsette som de har begynt. Norge har deltatt militært i alle de nevnte konfliktene, med variabel legitimitet, både internasjonalt og nasjonalt. Eksempelvis ble Norges bidrag til bombingen av Libya besluttet uten behandling i Stortinget eller formell behandling i regjeringen.

Jeg tror kong Harald, i historiens lys, kan være glad for at han ikke deler ut medaljene til deltakere både fra tidligere og nåværende «fredsoperasjoner». Det er uklart om det var regjeringen eller statsministeren personlig som besluttet, på meget kort varsel og uten grundig drøfting, å sende norske fly for å bombe mål i Libya. Dersom dette var statsministerens personlige beslutning, bør det reageres selv om de andre partier og regjeringen har vært ukloke nok til å gi han uformell støtte. Hvorfor dette hastverket? Var det ikke naturlig at «fredsnasjonen» Norge først prøvde alle tilgjengelige diplomatiske løsninger?

Jeg sitter med en ubehagelig følelse av at statsministeren har en annen agenda hvor posisjonering spiller en ikke uvesentlig rolle. Forsvaret må selvsagt følge ordre fra de politiske myndigheter, men jeg er litt forundret over at forsvarsministeren ikke er mer reflektert. Derfor ber jeg rette vedkommende være så vennlig å fortelle meg hvem jeg formelt skal returnere FN-medaljen min til? Jeg er ikke lenger stolt av den.

VAR I KONGO: Norske FN-soldater var i Kongo, her i 1962. Her foregår det utveksling av norske, svenske og irske krigsfanger. Representant fra FN håndhilser på de frigitte fangene. Foto: UPI
VAR I KONGO: Norske FN-soldater var i Kongo, her i 1962. Her foregår det utveksling av norske, svenske og irske krigsfanger. Representant fra FN håndhilser på de frigitte fangene. Foto: UPI Vis mer