UNG: Å bli ung ufør kan gi freden til å kunne bli frisk.   Foto: Frank May / NTB
UNG: Å bli ung ufør kan gi freden til å kunne bli frisk. Foto: Frank May / NTBVis mer

Jeg vil være frisk, men det er dessverre ikke mitt valg

Å være ufør er ikke noe for meg

Meninger

Kjære deg.

Du skriver i media at jeg er lat og tiltaksløs, uten arbeidslyst eller arbeidsmoral. Du skal få lov til å tenke sånn, jeg blir såret, jeg skammer meg og syns det er flaut å møte andre da samfunnet stadig vekk konfronterer meg med min «stilling» som ung ufør.

Det verste er at jeg stadig må forsvare meg da sykdommen min ikke synes. Du tror kanskje at det å bli ung ufør var noe jeg virkelig ville for å slippe å jobbe. Å få penger for å bare gå hjemme er vel kanskje din drøm siden du angriper meg som i dine øyne er «lat og tiltaksløs»?

Jeg skal fortelle deg en ting: - å bli ung ufør var IKKE min drøm eller mitt ønske. Jeg måtte overtales.. Er du overrasket?  

Første gang jeg ble anbefalt å søke ufør var jeg bare 18 år gammel. Svaret mitt var nei. NEI! Det var ikke noe for meg da, og er heller ikke noe for meg nå, men nå er realiteten blitt sånn. Jeg valgte å jobbe ved siden av studiet og behandling. I 7år kjørte jeg dette løpet, jeg klarte det, i korte og lengre perioder pendlet jeg riktig nok mellom sykehusinnleggelser og jobb/skole.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Jeg jobbet også som støttekontakt ved siden av dette. Jeg kunne bli lagt inn på en onsdag, men skrev meg ut igjen på mandag for å komme meg på skolen, eller jeg ble lagt inn på en mandag, men skrev meg ut igjen for å kunne gå på kveldsvakten på tirsdag. Jeg ville ikke være syk, men det er dessverre ikke noe man kan velge.

I perioder måtte jeg sykmelde meg fra jobben da jeg trengte lengre innleggelser, men likevel fulgte jeg skolens opplegg og studerte når jeg var innlagt. Å bli syk var aldri mitt førstevalg og jeg har aldri bedt om sykmelding selv, det har mine nærmeste bedt om for meg. Det har også vært noen tilfeller hvor behandlere har måtte true med å ringe jobben for meg for å melde meg syk den dagen.

Det lot jeg aldri skje, resultatet ble som oftest en sykehusinnleggelse som kunne vært unngått hvis behandleren hadde fått tatt den telefonen, men å være syk fra jobb har aldri vært min stil.  

I juni 2011 skulle jeg ha avsluttende eksamen som Helsefagarbeider. Månedene før hadde vært turbulente med flere innleggelser, økt symptomtrykk på flere områder og jeg var rett og slett syk, men å være syk var ikke med i min plan. Det har det aldri vært.

Mine behandlere anbefalte meg på det sterkeste å stå over eksamen, de prøvde å overtale meg til å la det være, men nei. NEI! Jeg møtte opp på eksamen og besto. Og ble sykere, men det å klare og å stå eksamen var virkelig verdt det selv om jeg nå virkelig møtte veggen.

Jeg fortsatte å jobbe, både dag- og kveldsvakter, ved siden av behandling. De timene jeg ikke var på jobb eller i behandling brukte jeg til å samle nok krefter og behandle symptomene min så godt jeg kunne for å klare en ny runde med jobb og behandling. Du er på jobb fra 8-16, fem dager i uka. Jeg er på jobb 24/ 7, 365.

Når du har ferie og helg, jobber jeg for å holde symptomene i sjakk og unngå sykehusinnleggelser. Jeg jobber for å bli frisk, det trenger ikke du. Men... I 2013 sa det stopp. Eller de rundt meg sa stopp. Alle var enige og de var ganske letta over at de fikk meg med på laget til å søke om ung ufør.

Jeg gråt, var kjempefortvilet og ombestemte meg flere ganger under prosessen, men fra vi søkte gikk prosessen veldig fort og jeg rakk ikke trekke søknaden, og det er jeg glad for nå. Innen 8 måneder hadde jeg papiret hvor det sto: «Du er innvilget ung uføre som følge av alvorlig sykdom».

Det er det beste valget jeg har tatt, men likevel det verste.

Det verste er å møte holdningene i samfunnet, jeg blir dømt nord og ned og må forsvare min levesituasjon, samtidig som jeg stadig blir konfrontert med tittelen «ung ufør». Det beste med det er at jeg har tid til å bli frisk og symptomene blir stadig mindre. Nå har jeg sjansen til å bli frisk! Og jeg er på god vei!  

Du ser sikkert på meg som en «snylter» som lever av dine skattepenger «for å gå hjemme og late meg hele dagen», og det provoserer deg nok. Det du kanskje glemmer er at jeg også betaler skatt? Jeg betaler skatt med glede for at de som er syke nå skal få den støtte og behandling som jeg har vært så heldig og få opp igjennom. En støtte og behandling som er livviktig for å få syke folk friske, enten det gjelder somatiske eller psykisk sykdom.  

Jeg er utrolig takknemlig for at du vil hjelpe meg, men jeg tør ikke oppsøke deg for å si takk da jeg skammer meg over å være ung ufør. De holdningene du er med på å ytre i media om «sånne som meg» gjør at det er vanskelig for meg å møte mennesker.  

De neste månedene ser jeg frem til. Jeg har mange mål og er flink til å jobbe målrettet og har en tendens til å komme i mål. Jeg har ingen planer eller ønsker om å leve på dine skattepenger resten av livet, tro meg, det vil jeg ikke!

Problemet er at jeg vil mer enn jeg får til akkurat nå, og jeg har en tendens til å ta på meg for mye, men endelig har jeg skjønt at det lønner seg å lytte til kroppen og ikke minst høre på de som er rundt meg, mine trofaste «bremseklosser» som gir meg et alvorsord i ny og ne. Det er disse «bremseklossene» som skal ha en stor del av æren for at jeg en dag vil komme til målet, målet som er å bli HELT frisk!

Jeg har kun vært ung ufør i litt over ett år, men har allerede blitt rådet til å legge vekk noe av det lille jeg engasjerer meg i. Det er kjipt, men de har rett. Jeg vil heller være «syk» og ung ufør i 5 år og forhåpentligvis klare å jobbe 100% senere UTEN å bli syk. Det er delmål nr.1.   Kjære deg, jeg er ikke «en av alle unge uføre» du leser om. Jeg er mer enn et tall i statistikken. Jeg er meg, med mitt navn og min skjebne.

- Dagbladet kjenner forfatters identitet