- Jeg vil være usynlig

- Jeg vil betrakte i stedet for å bli betraktet, sier Bergljot Hobæk Haff (76). Snart kommer hennes 15. roman, «Den evige jøde».

- Forskjellen på en forfatter og en schizofren er at en forfatter klarer å gi sine visjoner en form, mens den sinnssyke er sperret inne med sine syner, sier Bergljot Hobæk Haff, som i disse dager kommer med sin 15. roman, etter den oppsiktsvekkende debuten med «Raset» for 46 år siden.

Hun er vår tids mest uforutsigbare forfatter, og har pendlet mellom nasjoner og århundrer i sine romaner. For meg er hun den største av nåtidige norske. Hun har vært min siden jeg leste henne første gang som ganske ung. Jeg har lest hver linje hun har offentliggjort.

Men det skulle gå mange år før hun ble «allemannseie». Det skjedde gjennom «Skammen» i 1996, som også ble dramatisert og priset i øst og vest. Hun er blitt nominert til Nordisk Råds litteraturpris to ganger.

Men selv bryr hun seg ikke mye om priser.

- Jeg henter ikke min selvrespekt fra andre mennesker, sier hun.

Nei til foto

Med list har jeg lokket henne ut av hennes lille hus på Nordstrand. Hun er sky, avskyr offentlighet. Vil betrakte i stedet for å bli betraktet.

- Da vi i min barndom ble brakt fram, var det noe vi skulle straffes for. Jeg vil være usynlig.

Nytt foto? Ikke tale om. Skjønt hun burde ikke skamme seg over sitt utseende. Straks 77. Besynderlig nok har ikke livets omskiftelighet satt dype spor i ansiktet hennes. Håret faller mykt om glatte kinn. Blikket er like blått som den lyse dongeribuksa hun bærer i dag. Det er første gang jeg ser henne i langbukser og genser. Hun kler seg helst i pikelige klær med et romantisk snitt, sydd av henne selv på en gammel sveivemaskin. Et av de få tekniske hjelpemidler som finnes i dokkehuset.

Kjøkkenet er omgjort til arbeidsrom. Hun skriver først sine bøker for hånd, dernest på et gammelt treskeverk av en maskin.

- Kjøpt for mitt første forfatterhonorar. Antakelig er jeg litt magisk i mine tanker. Den dagen den bryter sammen, blir det ikke flere bøker fra meg.

En liten komfyr står i trappa opp til annen etasje. Den brukes bare til te- og kaffevann. I to ekteskap i Danmark måtte hun lage middag hver dag. Ikke siden.

- Jeg har aldri vært huslig.

Minnene fra hennes omgivelser stammer fra mine tidligere møter med henne. I dag foretrekker hun å møtes i Gyldendals lokaler.

- Og dette intervjuet skal bli det eneste i forbindelse med at boka kommer. Et gravøl. Når jeg har levert en ny bok fra meg, føler jeg meg fri. Men også en slags tomhet, som bare kan fylles ved å skrive en ny. Jeg åpner aldri mine bøker igjen. Nå kaster jeg den fra meg. Nå er den leserens.

Skjult selvbiografi

Og det er «Den evige jøde» hun gir oss denne gang. Også en roman om identitet.

- Og ikke minst om hvem jeg er. En skjult selvbiografi.

- Mer enn «Skammen» var det?

- «Skammen» gikk nok mer direkte på mitt eget liv, men jeg føler at «Den evige jøde» forteller dypere sannheter. Romanen handler om en jøde som skjuler seg bak mange navn og yrker, inntil han til slutt tar det farlige ordet jeg i sin munn.

Vi forfattere tvinges også til mange identiteter, snart den ene, snart den andre. Mann, kvinne, noen ganger ung, andre ganger gammel. Klart at alle disse skiftende identiteter er farefulle. Det blir en slags personlighetsspalting. Man må være sterk for å bevare overblikket, for å holde på seg selv.

- Du har søkt etter hvem du er. Har du funnet svaret?

- Nei. Nå lar jeg det hvile. Det er ikke lenger om å gjøre å finne det.

- Har forventningene til livet innfridd?

- Jeg er nesten like forventningsfull og drømmende som for et halvt århundre siden, men drømmene har fått en tyngde og en erfaring. Jeg tenker ikke på framtida, jeg har jo heller ikke noen framtid. Tida blir opphevet. Jeg lever i det evige øyeblikk. Jeg ser meg heller ikke tilbake. Jeg jager framover. Det er vel ikke særlig klokt i min alder. Og å hvile på laurbær, vet jeg ikke hva er.

- Du ble lærerinne, men hoppet av?

- Det fantes ikke studielån, jeg måtte ta en kort utdannelse. Det ble en skrekk å komme ut i praksis blant hylende barn i skolegårder. Stemmene var som glasskår i hodet. Men jeg var gift med en mann som studerte. Det var meg som måtte slepe pengene hjem.

Være eller ikke være

- Du sa en gang til meg at du begynte å skrive da livet ble skakt?

- Hadde jeg blitt fortrolig med et yrke, ville jeg kanskje ikke blitt forfatter. Men nå begynte jeg å skrive. Satt fra klokka fem til sju hver morgen. Det var lyspunktet i mitt liv, et være eller ikke være. Det ble en måte å fortolke livet mitt på. Siden har jeg skrevet for å finne ut av det. Hvor mange bøker en forfatter kan skrive, avhenger av hvor mange ganger forfatteren kan variere sin livshistorie.

Og når man hele tida fortsetter å skrive, betyr det at det gjenstår noen hemmeligheter.

- Hvor får du ideene fra?

- De kommer så uforvarende. Det første jeg så denne gangen, var en far og datter som vandret over en lang strekning. Jeg så min far og meg selv. Det er min egen historie jeg forteller. Men da sitter jeg i mørkekammeret nå.

Jeg var nær far som døde da jeg var 13 år. Etter at han fikk slag, gikk jeg turer med ham. Jeg kjente hans tunge arm på skulderen. Jeg løp som en gal hjem fra skolen. Var han ennå i live? Jeg var redd ham også. Han var et oppfarende menneske. Han var sønn av en småbonde som hadde spinket og spart for å kjøpe husmannsplassen under godseier Treschow i Larvik. Til bestefars forferdelse stakk sønnen fra gården. Far hadde hug til boka.

- Trist at han ikke fikk oppleve deg som forfatter?

- Ikke sikker på det. Han var teolog, streng og uberegnelig. Han ville nok at jeg skulle blitt til noe ordentlig. Jeg var midt i en barneflokk på seks, og da far døde, flyttet mor med oss til foreldrene sine i Sandefjord. Det var så trangt der. Ikke en krok å være i fred i. Jeg søkte biblioteket og leste bøker som ikke var tillatt hjemme. Jeg vokste opp i et kristelig miljø, der også Amalie Skram var forbudt.

Jeg var en fremmed i mitt eget miljø, der alt var syndig. Dans, kino, vin, øl. For ikke å snakke om å ha et kjærlighetsforhold uten vielsesattest. Jeg brøt alle reglene.

Jeg ble en utbryter, har aldri følt noe slektskap. Jeg vil ikke ha noen begravelse. Det skal ikke stå tett med nevøer og nieser der. De skal ikke få dratt meg tilbake til familien. Men i nedadstigende linje har jeg det godt med familien. Jeg elsker min datter, barnebarn. Er også blitt oldemor nå.

Det indre øye

- Tror du på Gud?

- Jeg er en ikke-troende. Men ser på Gud som en skaperkraft i universet, ikke personifisert. Da jeg brøt med hjemmet, tok jeg avskjed med alle de religiøse dogmene. I dag har kristendommen løst seg noe opp. Pekefingeren er ikke fullt så streng. Men nå har kristenfolket slått seg på de homofile. Tenk å definere folk ut fra seksuell legning. Da skulle vi få rare merkelapper alle sammen.

Bergljot Hobæk Haff bruker lang tid på bøkene sine. Det går år mellom hver. Setningene blir til i stillhet. Men når hun gir boka til forlaget er den ferdig.

- Jeg er et langsomt menneske, og trenger avstand i tid og rom. Det får jeg ved å skrive om tidligere tider. Jeg er særlig fortrolig med 1500-tallet. Jeg skriver realistisk, men det må være noe hemmelighetsfullt, noe drømmende, hvis tema skal interessere meg. Jeg tør ikke reise til de landene jeg skriver om. Jeg opplever mer i fantasien. Jeg må se ting med mitt indre øye. Tro ikke jeg har handlingen klar når jeg begynner. Ikke denne gangen heller da jeg begynte å skrive om en far og en datter på vandring.

- Boka om jødene ble dessverre aktuell?

- Rammen er det forfulgte folks lidelser. Det er tragisk at jødene selv er blitt forfølgere. Jeg har alltid vært fascinert av den jødiske verden. Er på mange måter selv en vandrende jøde. Da jeg var barn, satt jeg for meg selv og leste Det gamle testamente, mens de andre slo ball. Jeg hørte dem rope «vi vant, vi vant». Selv har jeg alltid syntes at nederlaget er mer interessant enn seieren. Spør du meg om ti år, tror jeg at det blir denne boka jeg framhever ved siden av «Renhetens pris».

- Du fortalte meg en gang at du aldri skriver om sommeren. Den er til å sose i?

- I mine yngre dager levde jeg et livlig og utadvendt liv. Reiste. Nå soser jeg mindre. Er vel i ferd med å bli en gammel heks i skogbrynet.

SNAKKER UT: - Jeg skriver for å fortolke mitt eget liv. Skrivingen ble et være eller ikke være, sier Bergljot Hobæk Haff til Dagbladet- i det eneste intervjuet hun gir i forbindelse med sin nye bok. Her er hun fotografert ved en tidligere anledning.