Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

- Jeg ville heller hatt førti curlingsteiner mot bjellene

Totalslakt av spillet «Rogue Warrior».

|||SUKK. Førstepersons skytespill går det 63 av på dusinet nå for tida, og da skal det sannelig min salige flosshatt være noe eksepsjonelt med et skytespill for at jeg i det hele tatt skal gidde å løfte et øyenbryn i interesse.

Spesielt i det siste, når lista er blitt flyttet stadig høyere.

Så her sitter jeg og spiller det siste «Call of Duty»-spillet når det plutselig åpnes en portal til helvete rett i stueveggen. Grandmaster Satan Himself kommer slepende med en trekiste som det strider en evig ild ut av, og ut av denne djevelilden kastes det et spillcover.

DET ER I HVERT FALL slik jeg husker hvordan jeg fikk tak i dette sorgens kapittel i spillindustrien, alt annet er allerede fortrengt.

Dette spillet er så hinsides giddaslaust at jeg får streptokokkangrep på hjernen. Jeg er rett og slett blitt dummere og mer psykologisk lidende etter å ha prøvd «Rogue Warrior».

For du skjønner, du har de utviklerne som produserer spill folk gjerne vil spille, du har de utviklerne som prøver å produsere spill folk gjerne vil spille - også har du slasker som ikke engang gidder noe som helst.

«Rogue Warrior» faller like lett som en italiener i en VM-finale inn i den siste kategorien der.

SPILLET FØLGER TIDENES mest klisjefylte plott med en hardbarka testosteronsgubbe som har en drapskraft uten like og en kjeft mer skitten enn et fjorten uker gammelt uvaska hippiebind.

Du løper bokstavelig talt rundt og stikker kniven i folk i halvannen time - og så er hele dritten over. Har du spilt et hvilken som helst skytespill siden «Wolfenstein 3D» kom ut, har du sannsynligvis spilt et skytespill bedre enn «Rogue Warrior».

Om det skulle være noe tvil: Jeg strever virkelig for å finne noe jeg likte i min gjennomgang av spillet.

DICK MARCHINKO ER en mannemann med nok muskler, skjegg og hat mot kommunister til å fore en middels stor landsby med energi i årevis.

Han finner ut at Nord-Korea shipper atomrakettdeler til Russland (COMMIES!), bryter direkte ordrer fra sjefene og går Rambo på hele hurven. Alene, selvfølgelig.

STOPP LITT HER, så får vi rulle med øynene et par ganger. For ikke bare har historien like mye hold som en boksershorts etter to uker, men selve spillet oser av inkompetente utviklere, dårlig grafikk og generell uferdighet.

Kontrollene er fantastisk løse, med en dødsone som rivaliserer en semitrailers - noe som gjør det ekstra vanskelig å skyte ned spillets hundrevis av fiender som allerede er kamuflert nok med sine brune uniformer mot grøtete, brune teksturer på vegger og gulv.

MEN HVORDAN kan det overhodet bli vanskelig når 80 prosent av samtlige fiender står med ryggen vendt mot deg når du entrer et nytt område?

Dette er spillets måte å forsøke å lure spilleren til å tro at det faktisk er mulig å være taktisk ved å snike seg innpå fienden, men hva er vitsen?

Disse komplette idiotene av noen spillfiender står med ansiktet inn i en vegg og venter på at bøddelen skal komme bak dem og leke slakter. Jeg hadde sannsynligvis funnet mer motstand i en wrestlingmatch mot en våt avis!

At du har et one-hit-kill-knivangrep som er absurd overkraftig (og som du kommer til å spamme konstant) gjør ikke akkurat motstanden bedre.

AV EN ELLER ANNEN
grunn gjør dette knivangrepet deg helt immun mot kuler i en ekstremt plagsom og repeterende animasjon som følger hver bidige gang du bruker det.

Dette gjør at du glatt kan stupe inn i en gruppe på fire-fem duder og bare hamre løs som en tulling for å hoppe fra animasjon til animasjon, helt til soldatene ligger strødd.

Og jeg mener virkelig «hamre», fordi noen ganger virker ikke knappene som de skal. Er det mulig?

SAMTIDIG SOM DU løper råkjapt gjennom spillet brøler hovedpersonen bannskap og vrede mot fiendene i det som blir så parodisk at jeg glatt kunne sett mellom fingrene på det, hadde bare ikke spillet tatt seg selv så fordømt alvorlig.

Det er grenser på hvor mange ganger «FUCK YOU, MOTHERFUCKER», «GOATFUCK», og «BETTER DEAD THAN RED!» er morsomt, og vi slipper sannelig ikke unna i menysystemene heller.

Enkelte ganger er det ikke engang mulig å høre hva gubben sier fordi han mumler sånn, og det høres tidvis ut som det er han lille tjukke forbryteren fra «Alene Hjemme» som vralter rundt og grynter banneord for seg selv.

ET SLAGS COVERSYSTEM er blitt presset inn også, men der våpnene allerede er rimelig upresise blir det lettere for meg å lure fysikkens lover til å la meg passere gjennom murvegger enn det er å treffe fiender når Dick hopper i dekning bak noe.

Jeg bruker ordet «hoppe» veldig løst her, ettersom fyren også har den sinnsyke svakheten at han er totalt inhabil når det gjelder å forsere hinder som er høyere enn hans egen ankel.

Er det virkelig nødvendig, Dick, å måtte ta hele turen rundt denne 30 cm høye hekken?!

1

OG DA HAR JEG IKKE engang nevnt at spillet kræsjer, er fylt med bugs, autolagrer på verst tenkelig tidspunkt og rett og slett driver meg til det totale vanvidd!

Også er hele spetakkelet ferdig på litt over NITTI MINUTTER?!

En online-multiplayer som kanskje kan trampe inn noen ekstra ulidelige minutter kan du bare glemme, for det er jo ingen spillere å møte på nett.

Og vet du hva? Det er faen meg det beste jeg kan si om spillet - at det er mulig å bli ferdig med det, å kunne slå det av!

NEI, FOR POKKER. Jeg ville heller ha holdt ut førti curlingsteiner mot bjellene, polsk dansebandmaraton og levd på bikkjedrit ispedd brukt pissoartablett i en måned enn å måtte voldta spillkonsollen min med denne taggete hemoroiden av et svindelforsøk igjen.

Jeg skjønner det bare ikke. 599 kroner?! FEM HUNDREDE OG NITTINI KRONER?! FOR DETTE?!

Sukk.

Førstepersons skytespill går det 63 av på dusinet nå for tida, og da skal det sannelig min salige flosshatt være noe eksepsjonelt med et skytespill for at jeg i det hele tatt skal gidde å løfte et øyenbryn i interesse. Spesielt i det siste, når lista er blitt flyttet stadig høyere.

Så her sitter jeg og spiller det siste Call of Duty-spillet når det plutselig åpnes en portal til helvete rett i stueveggen. Grandmaster Satan Himself kommer slepende med en trekiste som det strider en evig ild ut av, og ut av denne djevelilden kastes det et spillcover.

Det er i hvertfall slik jeg husker hvordan jeg fikk tak i dette sorgens kapittel i spillindustrien, alt annet er allerede fortrengt. Dette spillet er så hinsides giddaslaust at jeg får streptokokkangrep på hjernen. Jeg er rett og slett blitt dummere og mer psykologisk lidende etter å ha prøvd Rogue Warrior.

For du skjønner, du har de utviklerne som produserer spill folk gjerne vil spille, du har de utviklerne som PRØVER å produsere spill folk gjerne vil spille - også har du slasker som ikke engang gidder noe som helst. Rogue Warrior faller like lett som en italiener i en VM-finale inn i den siste kategorien der.

Spillet følger tidenes mest klisjefylte plott med en hardbarka testosteronsgubbe som har en drapskraft uten like og en kjeft mer skitten enn et fjorten uker gammelt uvaska hippiebind. Du løper bokstavelig talt rundt og stikker kniven i folk i halvannen time - også er hele dritten over. Har du spilt et hvilken som helst skytespill siden Wolfenstein 3D kom ut har du sannsynligvis spilt et skytespill bedre enn Rogue Warrior.

Om det skulle være noe tvil: Jeg strever virkelig for å finne noe jeg likte i min gjennomgang av spillet.

Dick Marcinko er en mannemann med nok muskler, skjegg og hat mot kommunister til å fore en middels stor landsby med energi i årevis. Han finner ut at Nord-Korea shipper atomrakettdeler til Russland (COMMIES!), bryter direkte ordrer fra sjefene og går Rambo på hele hurven. Alene. Selvfølgelig.

Stopp litt her, så får vi rulle med øynene et par ganger, for ikke bare har historien like mye hold som en boksershorts etter to uker, men selve spillet oser av inkompetente utviklere, dårlig grafikk og generell uferdighet.

Kontrollene er fantastisk løse, med en dødsone som rivaliserer en semitrailers, noe som gjør det ekstra vanskelig å skyte ned spillets hundrevis av fiender som allerede er kamuflert nok med sine brune uniformer mot grøtete, brune teksturer på vegger og gulv.

Men hvordan kan det overhode bli vanskelig når 80% av samtlige fiender står med ryggen vendt mot deg når du entrer et nytt område? Dette er spillets måte å forsøke å lure spilleren til å tro at det faktisk er mulig å være taktisk ved å snike seg innpå fienden, men hva er vitsen? Disse komplette idiotene av noen spillfiender står med ansiktet inn i en vegg og venter på at bøddelen skal komme bak dem og leke slakter. Jeg hadde sannsynligvis funnet mer motstand i en wrestlingmatch mot en våt avis!

At du har et one-hit-kill-knivangrep som er absurd overkraftig (og som du kommer til å spamme konstant) gjør ikke akkurat motstanden bedre.

Av en eller annen grunn gjør dette knivangrepet deg helt immun mot kuler i en ekstremt plagsom og repeterende animasjon som følger hver bidige gang du bruker det. Dette gjør at du glatt kan stupe inn i en gruppe på fire-fem duder og bare hamre løs som en tulling for å hoppe fra animasjon til animasjon, helt til soldatene ligger strødd. Og jeg mener virkelig "hamre", fordi noen ganger virker ikke knappene som de skal. Er det mulig?

Samtidig som du løper råkjapt gjennom spillet brøler hovedpersonen bannskap og vrede mot fiendene i det som blir så parodisk at jeg glatt kunne sett mellom fingrene på det om ikke spillet hadde tatt seg selv så fordømt alvorlig. Det er grenser på hvor mange ganger "FUCK YOU, MOTHERFUCKER", "GOATFUCK", og "BETTER DEAD THAN RED!" er morsomt, og vi slipper sannelig ikke unna i menysystemene heller.

Enkelte ganger er det ikke engang mulig å høre hva gubben sier fordi han mumler sånn, og det høres tidvis ut som det er han lille tjukke forbryteren fra Alene Hjemme som vralter rundt og grynter banneord for seg selv.

Et slags coversystem er blitt presset inn også, men der våpnene allerede er rimelig upresise blir det lettere for meg å lure fysikkens lover til å la meg passere gjennom murvegger enn det er å treffe fiender når Dick hopper i dekning bak noe. Jeg bruker ordet "hoppe" veldig løst her, ettersom fyren også har den sinnsyke svakheten at han er totalt inhabil når det gjelder å forsere hinder som er høyere enn hans egen ankel. Er det virkelig nødvendig, Dick, å måtte ta hele turen RUNDT denne 30cm høye hekken?!

Og da har jeg ikke engang nevnt at spillet kræsjer, er fylt med bugs, autolagrer på verst tenkelig tidspunkt og rett og slett driver meg til det totale vanvidd!

Også er hele spetakkelet ferdig på litt over NITTI MINUTTER?! En online multiplayer som kanskje kan trampe inn noen ekstra ulidelige minutter kan du bare glemme, for det er jo ingen spillere å møte på nett. Og vet du hva? Det er faen meg det beste jeg kan si om spillet - at det er mulig å bli ferdig med det, å kunne slå det av!

Nei for pokker, jeg ville heller ha holdt ut førti curlingsteiner mot bjellene, polsk dansebandmaraton og levd på bikkjedrit ispedd brukt pissoartablett i en måned enn å måtte voldta spillkonsollen min med denne taggete hemoroiden av et svindelforsøk igjen.

Jeg skjønner det bare ikke. 599 kroner?! FEM HUNDREDE OG NITTINI KRONER?! FOR DETTE?!

image: - Jeg ville heller hatt førti curlingsteiner mot bjellene

Plusser: Themelåta er grei.
Minuser: Spillet i seg selv.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media