Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

Jeg ville ikke fly – så jeg tok et lasteskip fra Tyskland til Canada

En båt som går sakte over Atlanterhavet, pluss en naturskjønn togtur hjem til Vancouver, utgjør en ganske fin tur over tre uker.

SJAKK MATT: Will og de andre kunne på de fine dagene sitte ute på dekk og spille sjakk. Foto: Privat/Will Vibert
SJAKK MATT: Will og de andre kunne på de fine dagene sitte ute på dekk og spille sjakk. Foto: Privat/Will Vibert Vis mer
Meninger

– Er du en del av mannskapet?, spør vakta samtidig som han fester blikket i meg via speilet i bilen.

– Passasjer, sier jeg.

Vakta ser rart på meg, mumler noe til seg selv på tysk og rister på hodet. Klokka er sju på morgenen og havna i Hamburg er full av aktivitet. Havnevakta kjører fort forbi kraner som flytter på ting og høye tårn av containere.

Samtidig som det store skroget til skipet kommer til syne, havner jeg i en verden der alt er større, mer bråkete og farligere enn livet mitt på land. Det 300 meter lange og 100.000 tonn tunge skipet foran meg skal være mitt hjem de neste 15 dagene.

Fire måneder tidligere hadde jeg reservert plass om bord et lasteskip som skulle frakte meg fra Hamburg til Halifax, Nova Scotia. Det europeiske arbeidsvisumet mitt holdt på å gå ut og jeg håpet at jeg kunne komme meg til vestkysten av Canada før jul. Kampanjer som svenskenes «flyskam» hadde åpnet øynene mine for hvor dårlig for klimaet det er å fly, og jeg bestemte meg for at det var uaktuelt å bestille flybillett.

Siden 2017 hadde jeg sluppet ut over 14 tonn med karbon bare gjennom flyreiser. Jeg skjønte at alt det jeg gjør for å minske karbonavtrykket mitt hjemme i Milano, ved å sykle til jobb, kaste mindre mat og sjelden kjøpe nye klær, ikke har betydd noe om jeg flyr bare en tur mellom Canada og Europa.

Om man skal reise bærekraftig i Europa, kan man ofte ta toget i stedet for å fly, men å komme seg til Canada fra Europa er litt mer komplisert. Derfor ble et lasteskip det åpenbare valget for å slippe ut minst mulig karbon.

Fraktselskaper selger overflødig kabinplass gjennom noen utvalgte reisebyråer. Jeg bestilte min reise gjennom Slowtravel Experience, som har kontor i Berlin. Dette er fremdeles en nisjete måte å reise på, og skipene har sjelden plass til mer enn rundt ett dusin passasjerer, så det er viktig å bestille reisa si i god tid, spesielt i feriesesongen. Man må også kunne være fleksibel når det kommer til avreisedato. Jeg fikk beskjed bare noen dager før avreise, om at skipet kom til å dra tre dager før planen. Hadde jeg ikke vært i Tyskland, hadde jeg mista båten.

Jeg forventet en lang og slitsom ferd, og hadde pakka flere dusin bøker og lasta ned filmer. Jeg så for meg fæle netter der hodet mitt var langt ned i en spypose, men opplevelsen min om bord kunne ikke ha vært bedre.

De to andre passasjerene, Tony fra Nederland og Janos fra Tyskland, var også med på turen av samme miljøvennlige grunn som meg. Å henge med dem gjorde at tida fløy.

Lugarene var enkle og komfortable. De hadde eget toalett og dusj, to enkeltsenger, en pult og sjøutsikt så langt øyet kunne se. De 25 i mannskapet, som var en blanding av filippinske og østeuropeiske menn, var vennlige og imøtekommende.

Jeg hadde bare menn som selskap hele turen, men Isabel Hagen, en svensk student jeg traff via en venn, reiste på samme tur tidligere i 2019, og sa at hun hadde en hyggelig opplevelse som eneste kvinne: «Mannskapet var vennlige, respektfulle og høflige fra det øyeblikket jeg kom om bord.»

Da vi var for oss selv, fylte Janos, Tony og jeg dagene med dart-turneringer, puslespill og brettspillet Risk. En morgen kunne vi spille sjakk på dekk i strålende solskinn. Neste dag ble Tonys strikkelue tatt av vind på orkan styrke utenfor Newfoundland.

Under havneanløp i Antwerp og Liverpool, fikk vi lov til å gå i land og utforske stedene i løpet av dagen. Tilbake om bord utviklet vi raskt en daglig rutine: Morgenkaffe på brua med den selskapelige styrmannen, sosiale måltider med mannskaper og timelange turer langs de ytre dekkene, med den iskalde sjøvinden som traff ansiktet mitt og mørkt vann under oss.

UTFORSKE: De dagene skipet lå i land i lengre perioder fikk passasjerene gå ut og oppleve området. Foto: Privat/Will Vibert
UTFORSKE: De dagene skipet lå i land i lengre perioder fikk passasjerene gå ut og oppleve området. Foto: Privat/Will Vibert Vis mer

Et høydepunkt var en omvisning vi fikk en morgen av mannskapet. Passasjerer får bare begrenset tilgang til de delene av skipet der flere i mannskapet jobber. Så det å få muligheten til å gå igjennom innsida av skipet fra baug til akter var en øyeåpner. I tillegg til nesten 4.000 containere som var stabla på de ytre dekka, var det seks «rull-inn, rull-ut»-dekk som hadde alt fra Range Rovere og amerikanske militærbiler til en flykropp. Samtidig som kapteinen forklarte hvor kompleks hele operasjonen var, sto jeg og beundra den generelle størrelsen på alt rundt oss. En industri som er ansvarlig for å transportere 90 prosent av alle varer i verden.

Livet om bord var så oppslukende at jeg etter noen få dager ikke brydde meg om kvaliteten på maten. Passasjerene spiser med mannskapet, og måltidene er kjøtt, mye stivelse og lite grønnsaker. Et eksempel kan være gryteretter med potetstappe eller kylling surra i bacon. Jeg skjønte fort at luksusen ved å leve på sjøen ikke nødvendigvis er fantastisk mat og gode madrasser, men heller livet på sjøen i seg selv. Den bedøvende farten og følelsen av et eventyr – det er den virkelige luksusfølelsen. Da jeg endelig satt beina ned på tørr jord i Halifax var det hardt å si ha det til det store skipet som hadde begynt å føles som et hjem.

Selv om jeg var kommet til Halifax, var det mer enn 6000 kilometer igjen før jeg var hjemme. Det er faktisk lengre enn avstanden mellom London og New York. Denne gangen skulle jeg reise med tog. Med en infrastruktur som innebærer få passasjertog blir en reise på tvers over Canada en ukes lang opplevelse framfor en kjapp togtur.

Det finnes ikke noe tog som går fra kyst til kyst, så etter et nattog fra Halifax, tilbrakte jeg en natt i Montreal og en i Toronto før jeg gikk om bord i The Canadian, VIA Rails nattog til Vancouver. Siden det er designet for turister, så har det en sjarmerende spisevogn, observasjonsdekk med glasskupler, livemusikk og til og med vinsmaking i løpet av den fire netter lange turen.

Som på skipet ble jeg umiddelbart imponert over hvor innbydende mannskapet var, og hvor genuint glade de virket for å være der. Maten var også imponerende. Til brunsj kunne vi få luftige pannekaker laget av kjernemelk som druknet i lønnesirup – et stort savn i Europa. Middager med ørret, stekte koteletter av kalv og ferske grønnsaker var nydelig. Stemninga mellom passasjerene var jovial. Vi spiste sammen og delte reisehistorier i baren.

KANADISKE ROCKIES: Rocky Mountains sett fra Banff National Park i Alberta, Canada. Foto: Shutterstock/Stuart Forster
KANADISKE ROCKIES: Rocky Mountains sett fra Banff National Park i Alberta, Canada. Foto: Shutterstock/Stuart Forster Vis mer

På samme måte som på skipet, gjorde de store viddene som passerte vinduet mitt hele turen spesiell. Jeg så den endeløse barskogen nord i Ontario, den islagte prærien og storslåtte Rocky Mountains i vest. Alt det jeg så glitret i snøen disse dagene i midten av desember.

Å sitte i togvogna med glasskuppel og se en brennende sol gå ned over en hvit skog i Quebec, for så å våkne til snøstorm i Manitoba, gjorde at jeg fikk et dypere tilhørighet til dette landet jeg kaller hjem. Det bekreftet på nytt hvorfor jeg ville beskytte denne naturlige skjønnheten.

Da jeg gikk av toget i Vancouver, etter å ha reist mer enn 13 000 kilometer og krysset ni tidssoner, føltes bilturen gjennom havna i Hamburg en tidlig morgen som et helt liv siden. Å reise rundt i verden med et lavt karbonavtrykk er kanskje ikke beleilig og enkelt, men jeg beviste for meg selv at det var mulig. Nå er det på tide å planlegge neste eventyr.

Reisen

Den femten dager lange turen med lasteskip fra Hamburg til Halifax, booka igjennom Slowtravel Experience kosta rett under 100 euro hver dag i en lugar for to personer, inkludert helpensjon og karbonutlikning. De mest kjente transportselskapene som tilbyr plass til passasjerer er Hamburd Süd og Grimaldi Lines. Andre selskaper som tilbyr dette er New Zealand Freighter Travel, Cruise People og Maris Freighter Cruises. Togreisa ble booket via VIA Rail Canada. The Ocean reiser fra Halifax til Montreal tre ganger i uka, og koster fra 68 pund én vei. Daglige tog fra Montreal til Toronto koster fra 22 pund én vei og The Canadian fra Toronto til Vancouver går to ganger i uka fra 271 pund hver vei.

Karbonutslipp (regnet ut fra vekten til passasjeren)

Fly fra Frankfurt til Vancouver: 1,3 tonn (Kilde: MyClimate Foundation) Lasteskip fra Hamburg til Halifax (via Antwerp og Liverpool): 5,3 kilo (Kilde: International Council on Clean Transportation)
Tog mellom Halifax og Vancouver: 204,2 kilo (Kilde: VIA Rail)

Totale Co₂-utslipp fra Hamburg til Vancouver ble 209,5 kilo.