NESEVIS MOBBING: I ungdsomåra ble jeg kalt Zlatan og mobbet for størrelsen på nesa mi, skriver journalisten. Foto: Torbjørn Grønning / Dagbladet
NESEVIS MOBBING: I ungdsomåra ble jeg kalt Zlatan og mobbet for størrelsen på nesa mi, skriver journalisten. Foto: Torbjørn Grønning / DagbladetVis mer

Jeg ville operere nesa mi fordi jeg ble kalt for «Zlatan»

Én mobber fikk snøballen til å rulle.

Kommentar

I ungdomsåra var «Elefanten», «Zlatan» og «Big Nose» bare noen av bemerkningene jeg daglig måtte høre fordi én medelev plutselig fant det viktig å kommentere nesa mi. Det skjedde i begynnelsen av niende klasse, og til å begynne med tok jeg det hele som en spøk og lo av vitsene. Det var aldri noen som hadde kommentert utseende mitt på en negativ måte før, og jeg regnet med at det skulle gi seg av seg selv. Men lite visste jeg at kommentarene kom til å hjemsøke meg store deler av tenåra.

På barneskolen hadde jeg ikke engang tenkt tanken på at nesa mi var for stor for ansiktet mitt, og de første månedene etter at mobbingen startet trodde jeg ikke engang på det selv. Men jo flere som hengte seg på mobbebølgen, desto mer overbevist ble jeg om at nesa mi faktisk var større enn det som var normalt. Den ene mobberen lagde snøballen som rullet seg stor.

Mobbingen fortsatte da hovedmobberen endte opp på samme videregående skole som meg. Flere år med såkalt uskyldig mobbing på skolen om nesa mi førte til at jeg pleide å bli igjen noen ekstra minutter på badet for å se meg selv i speilet. Jeg så på nesa fra venstre, fra høyre, om neseborene mine var for store eller om «bumpen» på neseryggen gjorde meg styggere. Jeg prøvde å finne grunner til hvorfor mobberne mente at nesa mi var for stor. Etter fylte atten var jeg på konsultasjon hos plastikkirurgen, som sa «denne kan vi selvfølgelig gjøre noe med». Kommentaren var en bekreftelse på at mobberne hadde rett og at jeg tok feil. Så det endte med at jeg begynte å spare penger og bestilte time. Det var bestemt. Nesa måtte bort.

Men på operasjonsdagen skjedde det noe uventet. Jeg satt meg ned i venteværelset rett ved siden av en utrolig ung, vakker jente. Hva var det hun gjorde her, tenkte jeg? Hun har da vel ingenting å fikse på. Det var umulig å forstå hva en slik skjønnhet gjorde i de samme lokalene der jeg skulle gjøre nesa mi mindre. Jeg fikk sjokk da sykepleieren ropte opp navnet hennes. Skal hun av alle mennesker fikse på utseendet sitt? Jeg ville rope «stopp, du ser perfekt ut!», men som den pingla jeg var så holdt jeg kjeft.

Det var da det gikk opp for meg. Hvem var jeg til å si noe? Jeg hadde gitt noen andre retten til å bestemme hvordan jeg skulle se ut. Jeg hadde latt mobberne boltre seg i min komfortsone og latt dem ødelegge den. Men samtidig var det ingen som stoppet mobberne fra å mobbe meg. Det var ingen som var modige nok til å fortelle mobberne at nesa mi var perfekt og at jeg dermed ikke trengte å operere meg. Mobberne hadde kneblet oss alle. I dag er jeg glad for at jeg ikke tok en skjebnesvanger avgjørelse. Jeg avlyste operasjonen og dro hjem. Jeg lot ikke mobberne vinne. De er ikke alle som har vært like heldige.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook