Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

DEBATT

Rasisme

Jeg ville være som dere

Da jeg var liten ba jeg til Gud hver natt om å våkne opp blåøyd, og med blondt hår. For jeg ville ikke være som dem. Jeg ville tilhøre. Jeg ville være norsk. Hvit. Privilegert. Jeg ble aldri de tingene.

SKJER IKKE I NORGE: George Floyds (46) dødsfall har rettet søkelyset mot politivold mot svarte personer i USA. Nastaran Marie Kowkabi beskriver hverdagsrasismen også i Norge. Foto: Privat
SKJER IKKE I NORGE: George Floyds (46) dødsfall har rettet søkelyset mot politivold mot svarte personer i USA. Nastaran Marie Kowkabi beskriver hverdagsrasismen også i Norge. Foto: Privat Vis mer
Meninger

EKSTERNT BIDRAG: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.

Jeg må si noe. Hva som helst. Jeg må si noe - for selv om jeg har snakket i fire dager, har jeg ikke sagt nok. For det er så mange som ikke forstår. Kommer de til å forstå, hvis jeg endrer måten jeg sier det på? VIL de egentlig forstå?

«..Men vi bor i Norge - her er det ikke sånn». Samtidig lovet de, i 2001, etter drapet på Benjamin Hermansen, at de aldri skulle glemme. Men de har glemt. De har glemt, at også her i Norge er det sånn.

I 2006 døde Eugene Ejike Obiora i Trondheim. Han døde som følge av politiets maktbruk. Obiora sin historie er ikke unik. Flere har blitt drept i Norge, på grunn av sin hudfarge; Benjamin Hermansen. Arve Beheim Karlsen. Johanne Zhangjia Ihle-Hansen. Listen er lengre enn vi er klar over, og lengre enn du tror.

Hverdagen til mennesker med multikulturell bakgrunn i Norge preges av kommentarer, blikk, antakelser. Hverdagsrasisme. Men nåde deg om du sier noe på det. Ikke dra rasismekortet, for nordmenn, de er ikke rasister. De må jo få lov til å si det de mener, uten å bli kalt for rasist?

«Vi bor tross alt i Norge, og her er det ikke sånn».

Vet du hvor mange ganger jeg har fått høre at må slutte være så krenka? At det ikke er ille å være utlending i Norge? At vi har det godt, og må slutte å klage? Og heller få oss en jobb og bidra? At jeg kan dra meg tilbake der jeg kommer fra? At jeg ikke tilhører? At jeg ikke må tro at noen gang kommer til å bli norsk?

Vet du hvor mange multikulturelle menn som blir stoppet i Norge, av politiet, uten grunn? Bare fordi de «passet til beskrivelsen» eller fordi politiet antok at de hadde noe i sekken, eller at de var på røvertokt?

Vet du hvor mange ganger jeg har hørt andre snakke om multikulturelle, om poc (people of color red. anm.), om muslimer, etterfulgt av «..men du Nastaran, du er ikke sånn - du er ikke en av dem».

La meg fortelle deg en ting; Jeg er sånn. Jeg er en av dem.

NY VIDEO: En ny overvåkingsvideo viser sekundene før George Floyd skal ha blitt lagt i bakken. Reporter: Madeleine Liereng. Video. Overvåkingsvideo / AP Vis mer

Da jeg var liten ba jeg til Gud hver natt om å våkne opp blåøyd, og med blondt hår. For jeg ville ikke være som dem. Jeg ville være som dere. Jeg ville tilhøre. Jeg ville være norsk. Hvit. Privilegert. Jeg ble aldri de tingene. Og i dag, i en alder av 34, er jeg glad for det. Jeg er stolt av å være sånn. Jeg er stolt av å være «en av dem».

Livet hadde nok vært enklere om jeg hadde vært hvit. Da hadde jeg kanskje sluppet å føle blikkene. Sluppet å føle at jeg må snakke pent og te meg enda penere, hele jævla tiden, for å unngå å få en kommentar slengt etter meg som potensielt kan ødelegge hele dagen. Eller hele uken. Og som vil få meg til å tvile på min plass i samfunnet. Og på min verdi.

Livet hadde nok vært enklere om jeg hadde sluppet å søke på den jobben, for så å finne ut at sjefen hadde sett navnet mitt før han sa «Åja, det er en av dem» og kastet søknaden i søppelkassen.

Jeg må si noe. Hva som helst. Jeg må si noe - for selv om jeg har snakket i fire dager, har jeg ikke sagt nok. For det er så mange som ikke forstår.

Samtidig er jeg så innmari lei av å måtte være den som sier noe. Lei av å være den som bryter inn når jeg ser urett. Det er DIN tur nå. Som hvit og privilegert, som min venn, kollega eller bekjent, er det din tur, og ditt ansvar, å ta meg og så mange andre i forsvar. Å si ifra når du er vitne til urett. Det er din tur til å ikke være en stille aktivist. Det er din tur til å være anti-rasist. Til å si ifra. Til å bryte inn.

Jeg vet det er ukomfortabelt, men vi trenger deg.

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!