MINNES: «Takk for at du var så snill mot meg», skrev en 9-år gammel jente på et kort til Bilal, «du lagde VELDIG gode kebaber og var alltid så blid og snill».  Bilal Hammoud (39) ble drept i terrorangrepet i Beirut forrige uke. Foto: Anne Synnøve Simensen
MINNES: «Takk for at du var så snill mot meg», skrev en 9-år gammel jente på et kort til Bilal, «du lagde VELDIG gode kebaber og var alltid så blid og snill». Bilal Hammoud (39) ble drept i terrorangrepet i Beirut forrige uke. Foto: Anne Synnøve SimensenVis mer

«Jeg visste hvem han var, men ikke hva han het. Det fikk jeg først greie på i forigårs»

En nabo på Torshov er gått bort, et uskyldig menneske, en fredelig familiefar.

Meninger

Jeg visste hvem han var. Jeg gikk forbi han flere ganger hver dag i mange år, minst syv. Det var umulig å ikke legge merke til han. Den høyreiste skikkelsen med det tykke, mørke håret stod alltid smilende bak disken på spisestedet San Remo i krysset Vogts gate/Torshovgata.

Det virket som han alltid var på jobb — om det var morgen eller kveld kunne jeg se han gjennom vinduet når jeg passerte. Om han fikk øye på meg, nikket han, og når jeg svingte innom for å kjøpe en kebab, spurte han alltid hvordan det gikk. Han håndterte kundene med letthet og utvekslet smil og kommentarer med alle. Han var San Remos ansikt utad.

Mens andre kebabsjapper på Torshov åpner og stenger i ett kjør, har San Remo holdt seg populært. I løpet av de siste årene har spisestedet vokst og tilbyr i dag et større utvalg middagsretter; pizzaer, tacos og burgere. De lyse lokalene er rene, og stemningen er god. Jeg tror han var en av årsakene til det siste - han skapte alltid en vennlig atmosfære omkring seg.

Jeg visste hvem han var, men ikke hva han het. Det fikk jeg først greie på i forigårs kveld, da jeg stakk innom på vei hjem, sulten på en kebab, godt krydret og servert med friske grønnsaker.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Idet jeg gikk inn, kjente jeg en blomsterduft blandet med lukta av stekt kjøtt. Så rart, tenkte jeg, og fikk med det samme øye på blomsterbukettene som stod plassert på et provisorisk bord, omgitt av lys og håndskrevne kort. Som et lite alter, foran grønnsaksdisken.

Jeg skjønte at noen var død, og øyeblikket etter så jeg et innrammet bilde av han på bordet; en yngre og mer alvorlig utgave. På hver side stod det hvite lys og det stod skrevet: «You are missed». Ved siden av lå et ark: «Vi kommer alltid til å savne deg på San Remo, Bilal!» Det stod at han døde i en bombeeksplosjon i Beirut forrige torsdag mens han var på ferie hos familien.

Jeg ble stående stille i noen sekunder mens nyheten sank inn. Han var død. Borte. Sprengt i filler av en bombe.
Det var uvirkelig. Absurd.

Der og da fikk terroren et ansikt for meg. Resten av kvelden ble jeg gående og tenke på Bilal. På smilet hans. De kjappe kommentarene. Måten han svingte armen på og liksom bukket når han serverte kundene en kebab. På hvordan han tullet med ungene. Lot som han ikke skulle gi dem vekslepengene mens han blunket skøyeraktig.

Og jeg tenkte på hvor mye et menneskeliv er verdt. På alt og alle det rommer. På at det er ukrenkelig.

Og jeg lurte på hvorfor jeg ikke hadde hørt at Bilal var død. Hvorfor jeg ikke hadde lest om han i mediene. Jeg googlet «terror» og «Bilal» og fikk opp én sak i VG under overskriften «Norske Bilal Hammoud (39) drept i bombeangrepet i Libanon». Det stod at han var norsk statsborger, på vei hjem fra ferie. Han skulle bare ta en siste handletur på markedet før han tok flyet tilbake til Oslo. Eksplosjonene inntraff på et travelt tidspunkt torsdag ettermiddag, da gatene var fulle av mennesker. Angrepet er det alvorligste som har rammet Libanon siden borgerkrigen tok slutt i 1990. 43 mennesker ble drept. En av dem var Bilal.

Dagen etter gikk jeg inn i en blomsterbutikk på Torshov og kjøpte roser og et kort og skrev en hilsen.

- Jeg kondolerer, sa jeg til mannen bak disken på San Remo.

- Takk, sa han.

- Takk, sa han om igjen da han tok mot blomstene.

- Det er jeg som skal takke, sa jeg, og hørte hvor klossete det lød. Jeg skyndte meg å spørre om Bilal hadde familie.

- Ja, sa mannen, - han hadde kone og tre små barn. I Libanon.

Øynene våre møttes noen sekunder i sorg.

Siden ble jeg stående ved blomsterbordet mens tankene surret. Det var kommet flere kort og personlige hilsener, alle vitnet om at Bilal var godt likt. Jeg skjønte nå hvorfor han jobbet så mye; han måtte trolig forsørge kona og barna i Libanon. Hvor ofte dro han hjem, mon tro? Eller så han på Norge som sitt hjemland, og ønsket å få familien hit?

Et liv rullet seg opp i mitt indre, et liv med en familie, mening og geografisk plassering. Et liv som fikk en brå slutt etter 39 år, da han tilfeldigvis befant seg i nærheten av en selvmordsbomber. Hvordan ville det gå med familien hans nå?

«Jeg glemmer aldri det vakre smilet ditt» stod det på et av kortene.

Den kvelden tenkte jeg på hvor lite oppmerksomhet terrorangrepet i Libanon har fått i motsetning til det i Paris. Noe som forsåvidt er naturlig, fordi Paris er nærmere oss både fysisk og kulturelt, men likevel urettferdig. Og jeg bestemte meg for å skrive om Bilal på facebook. Oppfordre alle avisjournalister jeg kjenner til å skrive om han. La oss få vite mer om hans liv, vis han frem som menneske!

Og til alle som befinner seg i Torshovområdet: Stikk innom San Remo for å vise din støtte. La de som jobber der få vite at vi ikke har glemt Bilal og terrorangrepet i Beirut. Gå innom med en blomst. La det vokse frem et rosehav der inne!

En nabo på Torshov er gått bort, et uskyldig menneske, en fredelig familiefar. Bilal vil bli savnet på sitt arbeidsted og i sitt nabolag. Mine tanker går til de etterlatte.

«Takk for at du var så snill mot meg», skrev en 9-år gammel jente på et kort til Bilal, «du lagde VELDIG gode kebaber og var alltid så blid og snill».

FRA TIDLIGERE KOLLEGA:  «Det var alltid så hyggelig å komme innom San Remo og bli møtt med smil fra hans vennlige vesen», skriver en som har lagt igjen kort og blomster. Foto: Anne Synnøve Simensen
FRA TIDLIGERE KOLLEGA: «Det var alltid så hyggelig å komme innom San Remo og bli møtt med smil fra hans vennlige vesen», skriver en som har lagt igjen kort og blomster. Foto: Anne Synnøve Simensen Vis mer
Lik Dagbladet Meninger på Facebook