VANSKELIG Å SPÅ UTFALLET:  Nå gjelder stort sett hele kampanjen «de ubestemte», skriver kronkkforfatteren. Foto: Dylan Martinez / Reuters / NTB Scanpix
VANSKELIG Å SPÅ UTFALLET: Nå gjelder stort sett hele kampanjen «de ubestemte», skriver kronkkforfatteren. Foto: Dylan Martinez / Reuters / NTB ScanpixVis mer

«Jeg visste jo at de var oransje. Jeg bare visste ikke at de var SÅ oransje.»

Skottenes nerver er i høyspenn før uavhengighetsvalget.

Meninger

Temperaturen går høyt i oppløpet til valgdagen den 18. september. Nå ser det ut til at det er nært nok til at det ikke er mulig å spå utfallet lenger, ihvertfall ikke med sikkerhet.

Det er fire galluper som er på vei og som nå begynner å bli etterlengtede hos de menende klasser. De skal ikke komme inn før dagen før valget. Opptellingen av stemmene er antagelig ikke ferdig før den 19. Det er ventet godt over 80 prosent oppmøte.

Nå gjelder stort sett hele kampanjen «de ubestemte». Man kan trygt si at de som har bestemt seg har veldig bestemt seg. Noen av dem kunne man nok med rimelig stor sikkerhet vite hvor ville ende selv før man spurte.

«Jeg visste jo at de var oransje. Jeg bare visste ikke at de var SÅ oransje.» Jeg sitter på en pub i Edinburgh og mottar kampanjemateriell fra en entusiastisk sviresøster. Hun er tydelig på ja-sida og stapper buttons ned i veska mi. «De» som hun snakker om er den delen av familien hun mistenker ikke snakker til henne særlig mer. De er fra vest i landet og sterkt knyttet til den pro-unionistiske protestantiske oransjeordenen.

Flere av ja-folkene man snakker med er tydelig venstrevridde. Deres mål med et uavhengig Skottland er farget av dette: «Never again a tory government we didn't vote for!».

Artikkelen fortsetter under annonsen

De vil ha barnehagedekning og bli kvitt atomvåpnene. Trident er, hevder de, farlig nær der folk bor. Det snakkes om en velferdsstat like omfattende som de skandinaviske. Samtidig bekymrer en del konservative seg over at Skottland skal bli «for sosialistisk».

Det er nok mulig at skottene ligger til venstre for briter flest, men man kan trygt si at det er langt igjen til det vil være politisk mulig med så omfattende endringer som de mest optimistiske ja-forkjemperne ønsker seg (og en del konservative gruer seg over).

Paradoksalt nok er det mulig sentrum-høyresida i Skottland vil tjene på en uavhengighet. Uten koblingen til de britiske toryene er det kanskje mulig å få flere skotter om bord etter hvert. Labour har en stor ja-organisasjon, men en stor andel er meget lojale mot partiet sitt.

Om Skottland blir uavhengig vil det ramme det britiske Labour hardt, så det er kanskje ikke rart Labour vil beholde et så viktig kjerneområde.

Alex Salmond og det skotske nasjonalistpartiet er elsket og forhatt i Skottland. Førsteministeren, Skottlands tittel for øverste politiske leder, har faktisk levert på sitt sentrale valgløfte: Å gi skottene en folkeavstemming om uavhengighet.

Men Salmond er også mislikt for sin allestedsnærværelse. Han kritiseres for sin «Braveheart-nasjonalisme», og for å være en sinna mann på TV. I tillegg er det en del kritikk mot måten SNP vant i 2011. Jeg endte i en samtale med en nei-forkjemper som kritiserte det hun så som misbruk av Skottlands proporsjonelle valgsystem: «De fylte alle listene med folk fra familie og venner, bare for å ha nok folk.» Listefyll som strategi altså.

Man kan neppe si at SNP ikke hadde støtte i folket før det valget. Meningsmålingene rett før viste stor tillit foran de andre partiene. Det er bare at de som har fått SNP opp i halsen har fått så veldig avsmak. Muligens nok til å stemme nei kun som protest-stemme mot SNP. Og så er det en litt glemt gruppe: en del folk er rett og slett fornøyd med det de har.

«Om UKIP ikke hadde noen oppslutning i Skottland sist europavalg ville jeg stemt ja til uavhengighet med en gang.» En ubestemt bekjent sukker. «Jeg hadde forventet bedre fra oss.»

Det er ikke alle skotter som følger trenden med å være litt mer venstrevridde. I sist europavalg fikk det nye høyrepartiet 27 prosent av stemmene i England. I Skottland var det riktignok bare 10,4 prosent, men det var nok til et medlem i Europaparlamentet.

Resultatet påpekte at narrativet om et Skottland der alle er langt mindre fremmedfiendtlige og insulære muligens ikke helt stemte med virkeligheten.

Og så er det ikke akkurat oversiktlig. Begge sider legger frem regnestykker over økonomien med vidt forskjellig resultat. Begge sider mener de vet akkurat hvordan EU vil forholde seg til et uavhengig Skottland. Begge sider anklager hverandre for bøllete oppførsel og mer enn litt urent trav. Om du ikke har bestemt deg og er litt misfornøyd med dagens tilstand men litt redd for konsekvensene av en uavhengighet er det ikke lett å finne en bås.

Nå har partilederne for de tre store Westminister-partiene begynt å fri til denne, antagelig betydelige, gruppen ved å love en endring av status quo. Mer fullmakter overført til Skottland over skatter og noen velferdsområder.

«Jeg tror det blir ja om det regner», sa en nei-velger på en ja-velger jeg kjenner sin Facebook-side. «De som ikke har bestemt seg enda kommer til å stemme nei, men om det regner vil de ikke gidde gå ut av huset, fordi de ikke bryr seg like mye.»

Det er altså mulig å diskutere dette mellom venner selv om begge har bestemt seg? De fjernet hverandre fra Facebook rett etter.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook