Jemmeseier

Det er lett å si hvem Jem likner på, men hun har i hvert fall bra nok låter til å stå på egne bein.

Les ukas musikkanmeldelser

CD: Walisiske Jemma «Jem» Griffiths utsetter seg selv for en veritabel regnbyge av referanser på «Finally Woken».

Stemmen hennes er intim-nasal som Beth Orton, cool og distansert som Laetitia Sadier (Stereolab) og like uprovokativ som Dido. Dette i kombinasjon med en snedig, triphopsk popmusikk som i sine mer orkestrale øyeblikk kan lefle med minnene om Portishead, enkelte steder bruses det med spretne popfjær, så er vi i Ortons klimpreland en liten stund, før vi vender tilbake til et sound like uprovokativ som ... Dido.

En slik oppramsing leder fort til konklusjonen «Dido med mer edge», og det er omtrent der «Finally Woken» befinner seg. Det er ikke noe dårlig sted å være i midtstrøms popmusikk.

Jem skal ha plusser i margen for flere virkelig fine låter. De potensielle singlene står i kø, fra den barnelallende og paranoide åpningslåta «They» , via den utvilsomt Beth Orton-duftende «Finally Woken» og den stramme, strykerdrevne rocklåta «24» til den oppløftende gladspretne «Just A Ride» . For faktafetisjister kan det opplyses om at det ved nærmere ettersyn viser seg at mesteparten av plata er produsert av Yoad Nevo, som også jobbet med Bertine Zetlitz på «Sweet Injections» - der var enda en referanse på plass.

Det må trekkes litt også, for at temperaturen synker mot slutten av plata og for at Jem i det lange løp ikke klarer å variere det vokale uttrykket sitt noe særlig.

Men alt i alt et klassisk tilfelle i løfterikt bekjentskap -kategorien

LØFTERIKT: Det finnes spor av både Beth Orton, Laetitia Sadier (Stereolab) og Dido, hos walisiske Jemma «Jem» Griffiths på «Finally Woken».