EKORNJAKT: Ree (Lawrence) forsøker å lære småsøsknene Ashlee (Ashlee Thompson) og Sonny (Isaiah Stone) å klare seg selv. Foto: Sebastian Mlynarski/Roadside Attractions
EKORNJAKT: Ree (Lawrence) forsøker å lære småsøsknene Ashlee (Ashlee Thompson) og Sonny (Isaiah Stone) å klare seg selv. Foto: Sebastian Mlynarski/Roadside AttractionsVis mer

Jennifer Lawrence var beintøff også før «The Hunger Games»

Gjennombruddsfilmen «Winter's Bone».

Folkens! Jennifer Lawrence, eller hva? Jepp! Hun er som julefeiring og pizza - et verdensomspennende fenomen elsket av stort sett alle.

Denne helgen spenner hun for siste gang buen på kino i rollen som for alvor gjorde henne til allemannseie - den motvillige opprøreren Katniss Everdeen i det avsluttende kapittelet av «The Hunger Games»-serien.

I den forbindelse anbefales det veldig å ta en titt bakover i katalogen hennes, til 2010 og «Winter's Bone» (finnes på Netflix), regissert av Debra Granik.

Filmen var gjennombruddet til Lawrence (blant annet belønnet med en Oscar-nominasjon) og prestasjonen var den direkte årsaken til at den første sultefilmens regissør Gary Ross plukket akkurat henne til rollen som Katniss.

Historien foregår en bitende sur og snøfattig vinter i det øde Ozark-territoriet i USA, nådeløst fremstilt i blågrå fargetoner.

Her må den 17 år gamle jenta Ree Dolly (Lawrence) gjennom en rekke smertefulle strabaser med den kriminelle slekta si for å finne sannheten om hva som har skjedd med Jessup, Rees dopkokende far.

Jessup har ført opp familiens hus som kausjon etter å ha blitt arrestert, for så å forsvinne sporløst. Om ikke Ree kan finne ham, vil både Ree, småsøsknene og moren miste hjemmet sitt.

Dermed tas vi med på en ubehagelig, men også rørende, reise gjennom fattigdom og skakkjørte liv.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Fattige jegere
Å si at Ree var rollen som forberedte Jennifer Lawrence på Katniss ville være en underdrivelse.

Begge er fattige tenåringsjenter som bor i kalde øde fjellandskaper, begge er voksne før tida og tar vare på yngre søsken og psykisk syke mødre.

Og så er det måten de stagger sulten. Som jegere, på jakt etter ekorn, i skoger som er alt annet enn frodige.

Forskjellene er vel så store, selvsagt.

«Winter's Bone» er en tvers gjennom jordnær fortelling hvor målsetningen aldri blir mer ambisiøs ennå redde et hus fra tvangsinndrivelse.

«The Hunger Games» (første film finnes hos C More), er en effekttung postapokalyptisk sci-fi-sak fylt med fargesprakende kostymer, reality-fjernsyn og fantasifulle dødsfall rundt hvert hjørne.

Og der førstnevnte er en lavbudsjettsfilm til skarve to millioner dollar er sistnevnte en påkostet blockbusterserie markedsført mot tenåringer.

Hyllest eller kopi?
Likevel. Se åpningen av «The Hunger Games» igjen.

De samme blågrå fargetonene. Ingen musikk. De samme stusselige omgivelsene. Et vaklevorent skur av et hus, nakent og fattigslig.

Beskjedent og nedstrippet, samtidig som den er et av de sterkeste og mest minneverdige øyeblikkene i filmen. Først en lillesøsters skrik, et mareritt hun våkner fra, så en storesøsters trøstende sang som dekker over stillheten rundt dem. 

Overgangen fra «Winter's Bone» er så glidende at det til forveksling er en direkte oppfølger, som om Ross nesten ønsker seg bort fra actionkverna og heller er forelsket i ideen om å gjenskape filmen hvor han først fikk øynene opp for Lawrence.

Er det en hyllest? Ren kopi?

Det spiller egentlig ingen rolle.

Lawrence takker for smigeren ved å gjøre sin Katniss akkurat like relaterbar og ektefølt som Ree.

Og i det utgangspunktet finner hele filmserien styrken og troverdigheten som den behøver når den beveger seg ut i mer utrolige territorier.