GJENNOM NATTEN: Jenny Hval utforsker koblingen mellom grøssermusikk, menstruasjonssykluser og vampyrer på sitt flotte sjette album, skriver vår anmelder. Foto: Jenny Berger Myhre / Promo
GJENNOM NATTEN: Jenny Hval utforsker koblingen mellom grøssermusikk, menstruasjonssykluser og vampyrer på sitt flotte sjette album, skriver vår anmelder. Foto: Jenny Berger Myhre / PromoVis mer

Anmeldelse: Jenny Hval - «Blood Bitch»

Jenny Hval vil befri kroppen fra kapitalismens klør

Grøsseralbum om mensen og vampyrer.

ALBUM: «Blood Bitch» er et album om vampyrer.

Blood Bitch

Jenny Hval

5 1 6
Plateselskap:

Sacred Bones

«Foruroligende synthmusikk som skuer tilbake på lydsporene til falmede grøsserfilmer.»
Se alle anmeldelser

I hvert fall om man skal tro Jenny Hval selv, der hun innledningsvis i «The Great Undressing» bryter den fjerde veggen ved å forklare turnékameraten tanken bak sin sjette fullengder.

Vampyrer funger utvilsomt som en, kremt, rød tråd gjennom utgivelsen. Særlig hva angår lydbildet: Foruroligende synthmusikk som – i likhet med elektronikaduoen Boards of Canadas seneste album, samt Netflix-slageren «Stranger Things» – skuer tilbake på lydsporene til falmede grøsserfilmer.

Men i minst like stor grad dreier «Blood Bitch» seg om mensen.

Kjenner man Hvals diskografi, skulle det bare mangle. Allerede på albumdebuten, ti år gamle og altfor lange «To Sing You Apple Trees» (da under aliaset Rockettothesky), var hennes besettelse for sekreter ufravikelig.

Det utledes av 36-åringens kunstneriske prosjekt, som er å befri kroppen – og dermed også kjærligheten – fra kapitalismens klør.

På «Blood Bitch» oppleves dette mer åpenbart enn noen gang. Da særlig på nevnte «The Great Undressing», en diabolsk houselåt om å være sultefora på affeksjon fra resten av menneskeheten. Den er blant Hvals aller beste låter, og understreker at albumet springer ut av sjelens mørke natt.

Når hun messer «Here it comes» på «Female Vampire», er det nemlig umulig å vite om Tante Rød faktisk er et blodtørstig monster eller bare menstruasjonsyklusen i språklig forkledning.

Det lusker med andre ord et nødvendig element av humor i skyggene her. Sammenkoblingen av vampyrer og mensblod er genial, en videreføring av den karnevalistiske performancekunsten som har preget hennes konserter siden den briljante forgjengeren «Apocalypse, Girl».

På tross av at «Blood Bitch» taper en del av slagkraften i sin siste tredjedel, forsterker albumet unektelig Jenny Hvals nyvunne posisjon som en av våre mest interessante stemmer. Så når hun åpner munnen hører man etter – selv om det kan gå kaldt nedover ryggen på en.

«Blood Bitch» slippes 30. september, men kan lyttes til i sin helhet hos NPR.