LUN BETRAKTER: Hun syner ofte om en vanskelig hverdag, men Jenny Lewis har sin helt egen måte å fomidle de tunge tingene på. Foto: Promo
LUN BETRAKTER: Hun syner ofte om en vanskelig hverdag, men Jenny Lewis har sin helt egen måte å fomidle de tunge tingene på. Foto: PromoVis mer

Jenny Lewis dras fremdeles mot 60-tallet og salt veskyst-pop

«The Voyager» er lyden av sommer.

ALBUM: Det store kommersielle gjennombruddet lot vente på seg for Rilo Kiley, selv om Los Angeles-gjengen gikk langt i å kle sin kantete indie i poppa klær på svanesangen «Under the Blacklight». Det har ikke tatt knekken på ambisjonene til Rilo Kileys ellers så travle vokalist, Jenny Lewis.

Både underveis og etter tiden i Rilo Kiley har hun gitt ut soloplater, duettalbum og medvirket på andre. «The Voyager» er Lewis' andre med kun hennes eget navn på omslaget («Rabbit Fur Coat» gjorde hun sammen med The Watson Twins).

På forgjengeren, «Acid Tongue», sang hun med Elvis Costello, denne gangen har hun med seg Ryan Adams som produsent og Beck lurer i kulissene på singelen «Just One of the Guys».

Varme toner Jenny Lewis er en fargerik sanger, noe hun har vist gjennom hele sin produksjon. Det er en tiltalende letthet over hennes bittersøte fortellinger, selv om temaene hun berører ofte har en alvorlig og melankolsk undertone. «I put my head under water baby, I throw my clothes away in the trash,(...) I was waiting for the god of thunder», synger hun i åpningslåten, «Head Underwater».

Fleetwood Mac-swingen strømmer mot deg og bekrefter umiddelbart at Lewis ikke har kvittet seg med Stevie Nicks-opphenget sitt. Vel og bra.  Vestkyst-lyden og  følelsen av varm California-sol danner et behagelig  bakteppe for de fleste postkortene som sendes ut i løpet av «The Voyager».

Innholdsrik Tidsmaskinen er fremdeles rattet inn på 60- og 70-tallet hvor softrock, folk, psykedelia og bluesrock var naturlige hjørnesteiner i den pulserende Vestkyst-scenen.

Det tidligere nevnte Beck-samarbeidet, «Just One of the Guys», slentrer valiumstung av gårde, anført av røffe gitarer og små ilegg av psykedelisk instrumentering. Florlette «Late Bloomer» forteller historien om en litt spesiell relasjon mellom tre mennesker. «Nancy came from Boston, she got in trouble very often», synger Lewis kryptisk. «Love U Forever» er opptempo, radiorock av god gammel «Rumours»-årgang, mens tittelkuttet er en symfonisk liten ballade - en smellvakker såden - som setter et sakralt punktum for en innholdsrik og variert reise.

«The Voyager» er med sine veldreide låter og funklende, varme produksjon et perfekt lydspor til lange tropevarme netter.

Jenny Lewis dras fremdeles mot 60-tallet og salt veskyst-pop