Jens Bjørneboe - midt i landskapet

I dag er det 25 år siden dikteren Jens Bjørneboe døde. På Veierland utenfor Tønsberg ligger dikterens grav, like ved huset han bodde i det siste året av sitt liv. Som forfatter var Bjørneboe alltid en mann med et poetisk blikk for landskapet rundt seg.

VEIERLAND: Veierland er klar for våren, hvilende i en grågul vinterham som er i ferd med å miste grepet om landskapet. En stille øy, uten stress og trafikk. Etter en kort ferjetur er du omgitt av en besynderlig stillhet. Bak et jorde ligger huset Eik-vold: en staselig, gammel villa i gult og hvitt, ennå godt synlig mellom løvtrærne som snart skal flamme i grønt.

Det var i dette huset Jens Bjørneboe tok sitt eget liv: søndag 9. mai 1976, 55 år gammel.

Dagen etter slo det meningsløse førstesideoppslaget mot Dagbladets lesere: «Jens Bjørneboe døde i går». Med tanke på hvor levende og engasjert Bjørneboe hadde deltatt i sin samtid, virket budskapet om hans død som et paradoks, en umulighet. Men som Simen Skjønsberg skrev i sin nek-rolog:

«Nå er Jens Bjørneboe død. For å si det som sant er: Det kan ikke forbause noen som kjenner hans liv og diktning... Hvordan kan et menneske som i den grad er i stand til å se inn i menneskenes ufattelige ondskap, ha kraft til å fortsette livet?»

Spenning og musikk

Ved siden av sine enorme etiske ambisjoner - hans hovedverk er intet mindre enn en prosedyre mot menneskeheten og dens misgjerninger - hadde Bjørneboe en utpreget estetisk sans. Gjennom hans diktning glir en stilleflytende strøm av landskapsskildringer; nesten umerkelig, fordi hans rettferdige vrede og polemiske snert er så mye mer synlige.

Men helt fra Bjørneboes tid som kunstmaler på 1940-tallet merkes hans fascinasjon for naturen: for skjønnheten i fjell, hav, himmel, trær, stjerner, lys og mørke.

Mens Europa sto i brann, malte Bjørneboe bilder inspirert av impresjonisten Cézanne, kunstneren som ifølge diktet «Paul Cézannes død» (1963) «bygger om vårt billede av verden/så alt blir krefter, spenning og musikk...»

Sommernetter

Landskapet gjør noe med den som befinner seg i det. I 1953 er Bjørneboe i artikkelen «På barndommens lekeplasser» i Kristiansand, som han i sin tid hadde forlatt etter at han som gymnasiast ble utvist fra Kristiansand Katedralskole. Han ser for seg barndommens gate, «brolegningen, de gamle treveggene, den hvitmalte empire og to kjempemessige kastanjetrær over de sortglaserte takstener».

Og han forsøker å erindre når landskapsfølelsen våknet i ham:

«Inntil et visst punkt i vår barndom er sommernetter, eftermiddager, den lave, eventyrlige horisont bare naturlige, selvfølgelige ting. Men en dag, eller rettere sagt ett, ett bestemt sekund ser man det for første gang, og alle senere opplevelser av samme natur er et gjensyn med dette første øyeblikk. Det er møtet som streifer oss, møtet med øyeblikket.»

Eller havet, som han også vokste opp med, og som han kjenner igjen i konsentrat når han i essayet «Havmannen» fortærer en musling hos en gatehandler i en landsby sør for Napoli. Den har en smak som «inneholder nesten alt man bør vite om havet; den består av tang, vind, solskinn, klipper, koraller, måneskinn og morild, samlet i én eneste stor dråpe».

Ørretfiske

Den impresjonistiske maler omsetter sine visjoner til ord i «Et brev om sol og regn» (1953), fra Hallingdal:

«Sett gjennom regnsløret tér fjelltoppen seg virkelig som et fjernt Soria Moria land, en verden utenfor rekkevidde av lensmann og fut. Men mellom solslottet og meg ligger der blåne efter blåne, bare med den avvikelse at ingen av dem er blå. Noen ligger i regn, et par i sol - og farvene spenner fra et matt, gyldent duskregn til en høy, syngende rødfiolett tone. Bare dalen under meg og de nærmeste fjellene ligger innsmurt i fuktighetens gulaktige grønnsåpe. Men verken farvene eller regnskurene er konstante. I hele dag har himmel og jord vært underkastet revolusjon og uro.»

Bjørneboe som friluftsmann? Det også. Som når han i «Et brev om ørret» i 1955 konstaterer et « all fisk er vakker. Også sei, lyr og torsk er vakre dyr. Der finnes et opplagt forhold mellom skjønnhet og velsmak. Og de livstegn de gir fra seg; hvittingens nervøse, lille dirring i snøret, og makrellens kampklare livskraft! Alt er deler av fisken. Herligst biter ørreten; heftig og lynsnart strammer den snøret. Det er noe musikalsk i anslaget, noe som minner om de første to taktene i en symfoni».

Uendelighet

Overalt slipper Bjørneboe naturen til i teksten, under bruene i Paris konstaterer han at «ikke en strømhvirvel, ikke en krusning røper at noe beveger seg. Vannet står. Det står slik som tiden står». Eller i tog fra Moskva til Leningrad, der slettene gir «en ubeskrivelig følelse av naturens uendelighet, sterkere enn havet, fordi sletten tross alt er rikere og mer variert. Til min gamle inndeling av naturen i tre grunnelementer, i havet, fjellet og skogen, - kommer her sletten til som egen verden, som rommet , som avstand . Melankolien ved dette landskapet er like endeløs som sletten selv».

Bjørneboe kan finne en «dødens renhet» i en sandstrand i «Vinter i Bellepalma» (1958), «...den ligner et surrealistisk maleri. Bare strandbredd, horisont og ingenting». Eller skogslandskapet i «Drømmen og hjulet» (1964), der «dalen luktet av dugg og gress om morgenen, og av tusen lukter fra skogen om kvelden».

Ved graven

I hovedverket «Frihetens øyeblikk» (1966) er det som om Bjørneboe samler brokkene av landskapsrefleksjoner i en sekvens der han skildrer klodens «umåtelige skjønnhet».

Han lovpriser alt fra «slumgater, horehus, fengsler og havnekvarterer» til regnvær, mose, øygrupper og appelsintrær. Alt som kan erfares har sin skjønnhet, og verden er full av «stjerner og ekskrementer».

Hovedpersonen i boka svimler overfor sine omgivelser: «Landskapene er så vakre, at de er egnet til å vekke mistanke; man tenker: her må ligge noe under!»

Det som ligger under, dukker opp igjen og igjen med hamrende kraft i Bjørneboes verk: Det ondes problem; det ufattelige at menneskene under slike lysende omstendigheter velger å forvandle kloden til et slaktehus.

Harmoni

Like ved Eikvold ligger Veierland kirke, og på kirkegården finner du Jens Bjørneboes grav. Noen har lagt noen nyplukkede hvitveis på den enkle steinen. I diktet «Tilegnelse» fra 1953, skriver Bjørneboe:

Alt som er til på jorden,

alt hvad naturen ga meg,

- frysende, vék av lykke

gir jeg det atter fra meg!

Fant han noen gang fram dit han ville? Det siste året skrev han på en selvbiografi, «Med horn og hale». I hvert fall i visse øyeblikk har han funnet en form for harmoni: i en slags hengivelse til naturen.

Bare synet av et tre kunne gi ham en følelse av å være «gjennomstrålet av ånd, - eller om man vil: av Gud». Slik har han sittet på Veierland, under trekroner som vinden har rislet igjennom:

«Jeg følte en merkelig fred og meningsfylde i alle ting. Verden var av ånd, og planeter og soler og gress og skyer, alt var - som mennesket - båret oppe og vedlikeholdt av en samlende, enorm åndelig kraft, en kraft som fylte hele kosmos med mening .